Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Speilrefleks eller digitalt?

Den innsatte ser på meg og peker på kameraet.

– Begge deler, svarer jeg.

– Hvor mange pixler? fortsetter han.

Jeg skjønner at status er viktig for disse gutta.

– Rundt 10-12 megapixler, sier jeg, er ikke helt sikker.

– Kult. Holder det, mener han.

Ut på tur, aldri sur.

Det er tirsdag morra, og vi er på avdeling C i Oslo fengsel, også kalt Stifinner’n. Sju fanger og tre ansatte skal på innkjøringstur med kano i nordmarka. De fleste av gutta, brorparten av dem i 20-årene, har nettopp kommet til avdelingen. Nå skal de bli bedre kjente med hverandre.

– De skal få en annen opplevelse enn rus, forteller Arne Hjelting, fengselsbetjent på Stifinnern siden oppstarten og mangeårig deltaker på kanoturer med innsatte i marka.

Turen er obligatorisk. Likevel gleder fangene seg. Å komme utenfor murene er som regel bedre enn å slenge tiltaksløs innenfor. Sjøl om det innebærer litt bæring og fysisk arbeid. Noen griner litt over dette og vil hjem igjen, andre finner seg godt til rette.

Småprat om soningsforhold. Det koker litt i kantina på Stifinnern før avreise. Lufta er stinn av forventninger. En journalist med et kamera dinglende rundt halsen passer liksom ikke helt inn i miljøet. Skepsisen er stor, men det er også nysgjerrigheten. Ofte vinner sistnevnte. Derfor går det seg som vanlig til med litt småprat om soningsforhold og litt skittkasting på kjendismagasinet Se og Hør.

Fengselsbetjent Arthur Olsen med vålengacaps og penger i konvolutt deler ut guttas økonomi for hele uka. Det dreier seg stort sett om dagpengene på 55 kroner ganger 5. Pluss noen stønadspenger som er litt ulikt fordelt.

God opplevelse.

Gutta er godt kledd. De fleste med fjellsko. To har militære kamuflasjebukser, men også ”fangeantrekket” lodden, sidrumpa treningsbukse uten antydninger til press, kan observeres. Minibussen, med tolv seter, pakkes full. Og en tilhenger med fem kanoer hektes på.

– Husk at dette skal være en god opplevelse, gjentar Hjelting.

Klokka 10.15 drar 11 mann og ei kvinne – fengselsbetjent Laila Tofte – fra Oslo fengsel. 10 skal padle kano og overnatte i nordmarka i tre døgn, to skal tilbake til Oslo igjen: Sjåføren og verksbetjenten Trond Frøshaug, samt Journalisten.

Ingen stjæling.

En drøy time seinere parkerer vi utenfor Coop Mega på Jevnaker, bare et steinkast fra Hedeland Glassverk. Olsen tar ordet før han slipper gutta ut av bussen.

– Husk én ting gutter – alt dere handler med dere herfra, betaler dere for.

– Sjølsagt, svarer de i kor.

Førstemann bruker bare 10 minutter før han har en hel bærepose full. En cola Zero, noen varme kyllinglår og VG dras raskt opp av posen. Å handle er dig for disse gutta.

Gjeldstynget.

Stifinnern er et soningstilbud til litt yngre straffedømte med rusproblemer og har eksistert i Oslo fengsel siden begynnelsen av 1990-tallet, med til dels gode resultater. Fengslet samarbeider nært med Tyrilistiftelsen.

Mange av de straffedømte på Stifinnern har en vanskelig og traumatisk oppvekstbakgrunn. Det handler ofte om ADHD-problematikk, og det handler veldig ofte om gutter som har et totalt forskrudd forhold til penger og materielle verdier. Den gjelda mange har når de kommer inn til soning kan være skremmende høy. Og det er helt urealistisk at gjelda noen gang vil bli tilbakebetalt. Sjansene mange har for å lykkes – det vil si å komme seg ut av uføret, bli rus- og gjeldsfri og leve et kriminalitetsfritt liv, er ikke store.

– Er økonomiproblemet større enn rusproblemet?

– Ja, jeg mener faktisk det, sier Hjelting.

Endring tar tid.

Hjelting forteller om manglende ansvarliggjøring. Noe av dette ønsker Stifinnern å gjøre noe med. For eksempel gjennom kanoturer i nordmarka. Men fengselsbetjenten innrømmer at dette ikke er noen lett jobb.

– Disse gutta skal endre seg helt fra bånn av. Det tok bare noen sekunder for oljeplattformen Alexander Kielland å velte, men lang tid å snu den, sier han før han minner om de mange velmenende som mener det bare er å bestemme seg for å slutte med rus og kriminalitet

– Til sånne, om de for eksempel røyker, pleier jeg å peke på røykpakka deres og spørre om de ikke snart skal slutte. De svarer da at det skal de, men at det er jo ikke så lett heller da, sier Hjelting, himler litt med øyenene og forklarer:

– Når det gjelder de gutta her, dreier det seg jo ikke om nikotin, men om heroin, fortsetter han, vel vitende om at det dessverre ikke er alle velmenende som skjønner tegningen, det vil si hvor vanskelig det er for disse gutta å endre livsstil.

Ingen kødding.

Vi når til slutt Pershusvann, langt nord i nordmarka. Her starter kanoturen som skal ende i Katnosa tre dager seinere. Halvannen til to mil skal de tilbakelegge på vannet.

– Dette har jeg gledet meg til, sier Stene med en trillende latter.

– Kan jeg publisere bildene av deg, spør jeg.

– Ja, jeg har ikke noe å skjule. Husk at jeg er den siste mohikaner, sier han, hever padleåra og bryter ut i ny latter.

– Skal vi unngå uhell, må vi holde oss i ro. Ingen kødding på vannet, ikke noe dunking i hverandre, sier Arne.

– Vi får være voksne, for hælvete, roper Stene.

Flere smiler.

– Ja, jeg køddær ikke, sier Stene.