Vibeke Liane

vibeke.liane@lomedia.no

Vi sitter på stamstedet Lorry bak Slottet. Lægreid gir diskret tegn til kelneren, et øyeblikk senere står en halvliter pils og et glass Løitens akevitt på bordet.

Poengterte provokasjoner.

Mange hundre kommentarer har det blitt gjennom årene. Slentrende refleksjoner, med rom for stillhet mellom poengterte argumenter.

Et minutt og tretti sekunder bruker han på å gi oss sitt skjeve syn på nyhetene. Mer tid trenger ikke rabulisten på å sette sinnene i kok.

– Tre minutter er for tapere. Folk gidder ikke lytte så lenge.

Lægreid er en av de få pensjonistene som har fått beholde kontoret sitt i det hvite huset på Marienlyst.

– Jeg er bedt om å fortsette med radiokommentarene. Dessuten har jeg tusenvis av meter med lydopptak som skal gjennomgås. Kanskje det kan ende som programserie.

Grinebiteren blir myk i stemmen.

– Jeg har møtt mange utrolige mennesker, som vaskekona i Noregs Boklag. Hun var enka etter lyrikeren Olav Nygard. Hun hadde en fantastisk livshistorie.

En tåre presser på i øyekroken.

– Jeg blir ofte rørt. Vi må ta vare på den maskuline ømheten.

Faglig solidaritet. Lægreid vokste opp på Årdalstangen i en tid med kaotiske omveltninger.

Den tyske okkupasjonsmakta konfiskerte den beste jorda på storgarden der Lægreid vokste opp, for å bygge fabrikken som senere ble aluminiumsverk. Istedet for å bli bitter var bondesønnen fascinert av samfunnet som vokste fram.

– Det var ekstremt eksotisk. Folk kom til bygda fra hele Skandinavia. Det var havneby, negre og kommunister og rallare i skjønn forening.

18 år gammel fikk han sommerjobb på fabrikken.

– Det var jævlig skittent. Jeg ble ikke rein før jul. Men jeg var utrolig stolt over å tjene penger og bli skatteyter. Jeg følte meg som et verdig menneske.

NTL-eren har mer enn 50 års medlemskap i LO. Første fagforeningen var Kjemisk.

– Fagrørsla representerte en ny kultur for meg. Den stod som et skjold rundt dem som falt utenfor på grunn av alkohol eller nerver.

Damevenn og kranglefant.

Lægreid vokste opp med fem eldre søstre og tre ugifte tanter i en radius på ti meter. Ryktet vil ha det til at han var en grabukk i studietiden. Lægreid glir behendig unna temaet.

– Nei, nei, jeg er kvinnesaksmann.

Pensjonisten skuler bebreidende over halvliteren.

– Men du ble sett på som en bygdetulling, lirker jeg.

– Tvert i mot. Jeg ble tatt imot som et geni. Jeg hadde gått på norrønlinja på Voss Landsgymnas og skulle studere gammelnorsk og moderne engelsk, protesterer Lægreid.

Men han innrømmer at han var lat. Det var så mye annet enn studiene som fristet, i tillegg til sene nattetimer på restauranten Krølle.

Lægreid var med å startet studentavisa Apropos og bevegelsen For Vietnam.

Riksprovokatør.

Etter studiene var Lægreid med på å starte Forsøksgymnaset i Oslo, og underviste der i tre år.

– Jeg ble lei av å skave kvalpefettet av overklasseungene. Skolen skulle være for alle samfunnslag, istedet overtok antroposofene, fnyser Lægreid.

Veien var kort til Kringkastingen, hvor han var med å starte Ungdommens Radioavis. Det var på begynnelsen av 70-tallet og EF-striden raste på sitt verste. Den engasjerte programlederen gjorde avtale med kringkastingssjef Torolf Elster om at ungdomsorganisasjonene skulle dekkes på en naturlig måte.

– Han visste ikke av 51 av 53 organisasjoner var mot EF, humrer Lægreid.

Klagene strømmet inn. Det fortsatte de å gjøre på hans ferd gjennom programpostene han startet. Flimra, Søndagsavisa, Ekko og Dagsnytt 18 ble radikalisert med hans påvirkning.

– Jeg fikk stort sett lov til å gjøre som jeg ville, og var den første som hadde folk fra Palestinakomiteen i studio. Klagene på meg var en gjenganger i Kringkastingsrådet. Til slutt bestemte kringkastingssjef Einar Førde at klagene skulle gå til avdelingene, med kommentaren ”Nå har Lægreid for lengst fylt 50, han får til helvete klare seg selv.”

Vestlendingen fyrer opp en Prince Golden Stroke.

– Han var dyktig, og visste hva kringkastingen handler om. Det er det ikke alle som har gjort. John Bernander var en parodi, sier han innfult.

Ytringsfrihet.

NTL-eren er gretten over at han tapte kampen da Journalistlaget etablerte klubb i statskanalen.

– De gule la sin klamme hånd over oss. De er opptatt av sine egne ting. De er formann den ene dagen, snart er de sjef. Klatreklubb, snøfter han gjennom tobakkrøyken.

Lægreid har tviholdt på LO-medlemskapet.

– NRK er en institusjon hvor alle er viktige for det vi leverer. Jeg vil være med i en organisasjon som tar vare på renholderne og kontorpersonalets interesser, sier Lægreid.

Han er glad for at de rødgrønne partiene vant valget.

– Fy fanden. Hvis Høyre og Fremskrittspartiet hadde fått regjeringsmakten. Det kunne vært slutten for NRK. NRK er garantisten for ytringsfriheten i Norge. Jeg kunne aldri jobbet i et kommersielt organ. Jeg ville fått sparken etter fjorten dager.