Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Han har tatt av seg gestapoutstyret og lagt fra seg sitt strenge ansikt når jeg møter han til lunsj på Karl Johan i dag.

Johansen skal fortelle om opplevelsen etter å ha vært med på en av Norges største filmsuksesser.

Det er en allsidig mann som sitter foran oss. Det er bare noen måneder siden han, som til vanlig er leder for verkstedklubben på Grorud (NJF) og jobber 20 prosent som journalist i Mantenanytt, ga ut sin første bok ”Ukjent Vennskap” på forlaget Publica.

To roller i Max Manus

Det er ingen tvil om at Johansen sitter igjen med mange tanker etter å ha fått beskjed om å spille en”drittsekk” med makt i gestapo-uniform.

– Hele bybilde var endret. Da vi soldatene marsjerte i takt oppover Karl Johan, og jeg så Stortinget var dekket med Nazi-symboler, grøsset jeg litt. Det var småekkelt og jeg tenkte: Er det sånn det føles å være okkupert?

Etter filminnspillingen har han ofte tenkt på hvordan palestinerne har det i Gaza og på Vestbredden.

– Jeg har jo aldri opplevd en krig, men filminnspillingen ga meg en ekkel følelse av hvordan det er. Nå blir jeg nok mer opprørt når jeg ser hva som skjer rundt i verden. Krigen i Gaza var jo bare helt grusom, sier han lavmælt.

Det var ikke bare gamle damer som reagerte på hans opptreden som nazi-offiser.

– Jeg tror ikke min egen far likte at jeg hadde den rollen. Men det er jo bare film, og jeg er jo en snill gutt, smiler Johansen.

Hans kone og to barn synes bare det var spennende at han var med i filmen.

Pianolærer og drapsmann

Det er ikke første gang Johansen er med i en filmproduksjon. Snart vil vi igjen se han på kino i rollen som en psykopatisk pianolærer som også er en potensiell drapsmann. Det er i skrekkfilmen ”De drepte”.

Men han har ikke bare spilt "bad guy". I en barne-TV serie på NRK ”En god historie” for noen år siden spilte han en snill tvillingpappa.

– NRK er kjempeflink på slike produksjoner. Jeg jobbet seks uker med den innspillingen, forteller han, og klarer ikke å la være å skryte litt av arbeidsgiverne som da ga han fri.

Johansen har også hatt roller i norske filmer som ”Ballen i Øyet” og ”Magnetisørens femte vinter”.

Fish eller chips

Verkstedarbeideren har mange jern i ilden.

Foruten å skrive bok, støpe lys til venner og bekjente, være aktiv i Kurland Framlag, er det også han som både syr og reparerer alle klærne i familien Johansen som består av to barn, en kone og en gullfisk som ifølge Johansen heter enten ”Fish” eller ”Chips” .

Men den lekne og kreative mekanikeren innrømmer at han koser seg aller mest når han kan være litt barnslig og delta på filmprosjekter.

Han er i dag veldig stolt over at han fikk være med i filmen Max Manus og gleder seg til å snart få DVD-en.

– Jeg meldte meg nylig inn i en bokklubb, og da skulle vi få en gratis Max Manus DVD i posten, humrer han.

Sønsteby imponerte

– Da jeg fikk forespørselen reflekterte jeg ikke så mye over hva slags film dette var. Jeg hadde jo så vidt hørt om motstandsmannen Max Manus, men jeg drømte jo ikke at denne filmen skulle bli en så stor suksess. Mye takket være regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg. Filmteamet var fantastisk og manusforfatteren, som dessverre døde altfor tidlig, hadde gjort en glitrende jobb.

Det var særlig spesielt at den ekte motstandsmannen Gunnar Sønsteby, som var med på sabotasjeaksjonene, var til stede på filmsettet.

– Sønsteby gikk rundt og pratet med oss. Jeg ble mektig imponert. Han er en veldig oppegående fyr, forteller Johansen ivrig.

Han er i dag veldig stolt over at han sammen med mange andre var en del av denne suksessen. Men vil helst ikke assosieres med de to rollene han spilte i Max Manus.

– Det var først i ettertid at jeg reflekterte over at jeg hadde vært med i kanskje Nordens største filmproduksjon i nyere tid. Men jeg lurer fortsatt på hvordan den gamle damen reagerte på filmen, forteller den lavmælte mannen som er bosatt på Lørenskog.