Drosjesjåføren skjønner ikke hvor vi skal. Jeg gjentar navnet og gateadressa. Jeg viser han utskriften av hotellreservasjonen. Det er midnatt, og mørkt i drosja. Vi er på vei fra Ben Gurion-flyplassen, Tel Aviv, og kjører mot Jerusalem. Skiltene er på hebraisk, arabisk og engelsk. Veiene er brede. Landskapet kupert. Drosjesjåføren ringer opp andre, det jeg antar er familie og venner. Det ropes og diskuteres. Jeg angrer på bestillinga, at jeg prioriterte et billig overnattingssted, et lite og ukjent hotell. Navnet på gata og hotellet blir etterspurt igjen, misforståelser oppstår og oppklares, men sjåføren vår veit fremdeles ikke hvor i Jerusalem hotellet vårt ligger. Han ber meg gjenta navnet. Jeg gjentar navnet. Sjåføren snur seg i setet og utstøter: To the arabs?

Utafor hotellet vårt summer det på hebraisk. Og i gata vandrer unge gutter med høye hatter og lange lokker. I hotellresepsjonen sier vi ingenting om at vi skal til Ramallah. Vi har fått navnet på en arabisk drosjesjåfør som kan ta oss dit. Han bor i Øst-Jerusalem. Har dere hørt om Moskowitz? sier han. Vi har ikke hørt om Moskowitz. Den amerikanske milliardæren Irving Moskowitz finansierer bosettinger i Jerusalem, og Ateret Cohanim – en organisasjon med mål å fordrive palestinske familier. Metoden er å okkupere palestinske hus, for så å få aksjonen legalisert av bystyret. Al-Masrifamilien fikk i sommer beskjed om at huset deres ville bli ødelagt i løpet av juli, fordi det ifølge israelske myndigheter er oppført uten byggetillatelse. Å få byggetillatelse, er så å si umulig, sier sjåføren vår. Og hvis du har fått tillatelse, kan du regne med, når huset er bygd, at de israelske myndighetene mener at du har bygd for høyt eller for stort i forhold til byggetillatelsen, og så river de hele huset.

De som utgjør hovedvaktholdet ved grenseovergangene, er unge gutter og jenter i førstegangstjenesten. De utfører ordre, stiller spørsmålene og sjekker bilen slik de har lært det. Men fordi vår arabiske sjåfør har vestlige passasjerer, kjører vi lett igjennom.

Neste dag skal vi besøke nabolandsbyen Al Ram. Sjåføren vår er forsinka, han ble stoppa ved grenseovergangen. I tillegg er kjøreturen vår fra Ramallah til Al-Ram dobla i tid: Vi må kjøre rundt muren.

Muren er, på det verste, 8 meter høy. Det meste av muren er et elektrisk gjerde, 3 meter høyt, med kjørevei for militære patruljer på israelsk side. På palestinsk side er det ei grøft på 2 meter. Muren er omgitt av sand for å avsløre fotavtrykk fra inntrengere, og ytterst på begge sider ligger en 1,8 meter høy kveil av piggtråd. Til sammen utgjør denne avsperringa 40–100 meter i bredde. For hver 400 meter er det vakttårn.

Vi har fire dager med sjåføren vår. På vei til flyplassen, sier han at vi ikke må vise at vi kjenner han. Han ber oss innstendig om å ikke fortelle at vi har vært i Ramallah, eller Betlehem. Mine medpassasjerer nikker, de har vært der før og veit hva det medførte sist, da de var ærlige og sa hvor de hadde vært.

Den første vaktposten ligger et stykke utafor flyplassen. Vi blir stansa av en ung gutt i militæruniform, sjåføren vår hilser på hebraisk og finner fram legitimasjon og drosjeløyve. Den unge gutten ser igjennom papirene, stiller sjåføren spørsmål, og kommer rundt på min side. Han ber meg rulle ned vinduet. Den unge guttene stiller spørsmålene mekanisk, det er som om han spiller av en båndopptaker. Så går han til den andre sida av bilen, og spør medpassasjeren min om det samme. Vi har samsvarende historier. Den unge gutten ber oss gå ut av bilen og peke ut bagasjen vår, bekrefte at alt i bagasjerommet tilhører oss.

Utafor flyplassen blir det en hastig avskjed med sjåføren vår, han vil ikke bli sett pratende med oss.

Kofferten min blir gjennomlyst og plukka ut til en grundigere undersøkelse. I kofferten ligger ei bok på arabisk. Den arabiske utgaven av Per Pettersons bok I kjølvannet. What is this book about? En ung mann som mister familien sin, sier jeg. Snakker du arabisk? sier gutten. Han tilkaller en annen vakt, og enda en. Jeg blir spurt hvor jeg har vært. Jeg sier Jerusalem og ved Dødehavet. Og må forklare enda en gang at jeg tok med meg boka, fordi jeg kjenner forfatteren, og syntes det var artig å ha den arabiske oversettelsen. Next time you should try some hebraic books, sier den sist ankomne vakta før jeg slippes videre til innsjekkinga, men jeg er ansett som mistenkelig og håndveska mi må til spesialgjennomlysing før jeg kan slippe inn på avgangsområdet. Overalt på flyplassen snakkes det hebraisk, og amerikansk. Det er ingen arabere her.