Nina Sandås, LO-Aktuelt

nina.sandaas@lomedia.no

Det er hevet over enhver tvil at innskuddspensjoner har erobret privat sektor i Norge etter innføringen av obligatorisk tjenestepensjon (OTP). Mer enn 750 000 arbeidstakere har via sin tjenestepensjonsordning en individuell pensjonskonto med eget investeringsvalg. Om noen år vil antallet være over en million.

Et folk av spekulanter?

Denne utviklingen har flyttet risikoen for både tap og gevinst i kapitalmarkedet fra arbeidsgiver til arbeidstaker og endret prinsippene for opptjening av pensjon. Det er ikke lenger sluttlønnen som er avgjørende, men hvor lenge man har spart og den avkastningen man oppnår, konstaterer Geir Veland og Jon M. Hippe i Fafo-rapporten ”Når tjenestepensjon er obligatorisk – hva så?”

Et flertall av de nye innskuddsordningene etablert i 2006 etter OTP-reglene tilbyr ingen forsikring for uførepensjon. For partene åpner dette et nytt felt for mulig avtalefesting av sosiale rettigheter i arbeidsforholdet, påpeker forfatterne.

Mer kamp om kundene?

OTP-innføringen ser samtidig ut til å ha gitt større kamp om kundene. Også i fripolisemarkedet er det tendenser til økende konkurranse på leverandørsiden. Ambisjonen er at dette skal gi lavere kostnader.

Så langt er prisene blitt presset nedover. De nye innskuddsordningene har klart lavere administrasjons- og forvaltningskostnader enn de første ordningen som ble lansert i markedet i 2001. Også for fripoliser er det et lavere kostnadsnivå. Men det er store forskjeller mellom selskaper i kostnadsstruktur og kostnadsnivå.

Avkastning på billigsalg?

I de nye ordningene betaler arbeidsgiver alle kostnader, utover selve sparingen på minimum 2 prosent. Avkastningen tilfaller det enkelte medlem. Arbeidsgiver har dermed en interesse av å kjøpe den billigste forvaltningsformen.

Så langt er inntrykket at bedriftene har kjøpt det produktet selskapene helst vil selge dem. Dette er innskuddsordninger hvor den enkelte arbeidstaker selv må velge mellom ulike fondsalternativer. Ifølge forfatterne er det liten bevissthet omkring valg av forvaltningsform – felles eller individuell – og forholdet mellom kostnader på kapitalforvaltning og forventet avkastning. Årsaken er sannsynligvis at det omfattende innskuddsmarkedet kom svært brått på.

De nye ordningene kan de første årene framstå som rimelige for arbeidsgiver som skal betale alle kostnader. Det lave priset kommer av prissettingsmåten; at kostnadene ved kapitalforvaltning betales i prosent av oppspart kapital og ikke i prosent av årets premie. Over tid vil denne prissettingsmodellen medføre at kostnadene vil utgjøre en betydelig del prosentandel av årets premie. Arbeidsgiversiden vil da som en kollektiv aktør ha et ris bak speilet. Ordningene kan rett og slett omdannes til fellesordninger som driftes av partene selv. Man har i realiteten mulighet til å diktere sentrale deler av markedsutviklingen, også prisstruktur.

Analysene i rapporten peker i retning av at det er betydelige stordriftsfordeler i pensjonsmarkedet. I større ordninger er det et lavere kostnadsnivå. Dette bildet finner rapporten både i den norske kostnadsundersøkelsen og fra gjennomgangen av markedet i Sverige og Danmark.

Påvirkes mobiliteten?

Forfatterne har stilt spørsmålet om ulike pensjonsinnretninger i privat og offentlig sektor vil hemme eller fremme mobiliteten i arbeidsmarkedet. Men det finnes ikke noe enkelt svar. Utfordringen er at kunnskapen i befolkningen om disse spørsmålene er liten. Det gjør det vanskelig for folk å foreta rasjonelle valg. En annen utfordring både for myndigheter og arbeidstakerorganisasjonene er at tjenestepensjonsordningene ikke er nøytrale. Ordningene i offentlig sektor er helt og holdent ytelsesbaserte og tar sikte på å gi den enkelte ansatte en pensjonsytelse som tilvarer en gitt prosent – som regel 66 prosent – av sluttlønnen.

Ny debatt?

Fafo-rapporten peker på to forhold som kan drive utviklingen videre. Det ene gjelder kostnadsnivået og kostnadsstrukturen. Det kan være et spørsmål om tid før en ny debatt om disse forholdene blusser opp igjen. Arbeidsgiver betaler kostnaden som er forutsigbar for innskuddsordningen, men har ingen avkastningsrisiko. Det er arbeidstakeren som har avkastningsrisikoen og som ønsker et så høyt pensjonsnivå som mulig. Her vil det være en interessekonflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne.

Det vil derfor bli en diskusjon om arbeidsgiveres og deres organisasjoners syn på styringsretten over tjenestepensjonene. Siden tjenestepensjoner tidligere ble opprettet på frivillig basis fra arbeidsgiverhold, har det vært et argument at arbeidsgiver har beslutningsrett i alle forhold som gjelder tjenestepensjon. Når mange bedrifter nå lukker sine ytelsesbaserte ordninger og går over til innskuddsordninger i stedet, er det arbeidstakerne som bærer risikoen.

Både i Danmark og Sverige er tjenestepensjonsordninger etablert og styrt i et samspill mellom partene i arbeidsmarkedet.

Tjenestepensjon kan i årene framover bli omdefinert fra et personalgode med full styringsrett fra arbeidsgiversiden til et ”lønnsgode” på lik linje med lønnsytelser. Det vil med stor sannsynlighet lede til at tjenestepensjon bli en del av det kollektive forhandlingssystemet, ifølge Fafo-rapporten.