Den nødvendige månelandingen
Det er nesten dårlig gjort å være kritisk til regjeringens politiske plattform – Soria Moria II.
sym@lomedia.no
Selv den borgerlige opposisjonen makter ikke å framstå veldig overbevisende når de prøver å virke opprørt over de 81 sidene med politikk for de fire neste årene. Og de erkjenner da også at de kan stille seg bak svært mange av formuleringene. Slik sett er det i tiden et politisk korrekt dokument. Selv det mest kontroversielle punktet – innstramningene i asylpolitikken, blir stilletiende akseptert som nødvendig.
Soria Moria II er solid rødgrønn politikk. På området etter området ønsker regjeringen å styre landet i riktig retning, solid fundamentert på arbeiderbevegelsens verdigrunnlag. Det dreier seg om troen på fellesskap og samarbeid; kampen mot ulikheter og fattigdom. Og LOs kjernesaker håndteres slik LO vil. Selv utenfor landets grenser er man imponert og FN kårer Norge atter en gang som verdens beste land å leve i. Like fullt er det to grunner til å være bekymret.
Verken velferden eller politikken er bærekraftig i et lengre perspektiv. Statsbudsjettet for 2010 kan bli det siste offensive budsjettet den rødgrønne regjeringen presenterer. Skal handlingsregelen overleve og kommende generasjoner også få sin rettmessige del av velferden, må det tas dramatiske grep. Enten i form av merkbare utgiftskutt eller økte inntekter. Trolig blir det en kombinasjon hvor folk fl est må betale mer i skatt og avgifter, samtidig som det strammes inn på folketrygdens utgifter. Soria Moria II kunne inneholdt visjoner om alternative løsninger. Men i Soria Moria II brukes ordet visjon bare tre ganger, og ingen av gangene beskrives det en framtid hvor ”alle” er inkludert i arbeidslivet og skaper bærekraftige verdier. De rødgrønnes utfordring er at de ikke vet hvordan de skal komme dit. Det vet heller ingen andre, verken politikere, økonomer eller forskere.
Skal de rødgrønne vinne neste valg må de overbevise velgerne om at de har andre svar enn kutt og skatt. De må klare å utmeisle en ny politisk plattform hvor oljepengene fases ut til fordel for verdiskapning fra mennesker som lever i et inkluderende og bærekraftig samfunn. Det er denne månelandingen som må prioriteres.
