KJELL WERNER

– Jeg håper at vi at vi skal kunne få til en klimaavtale om noen måneder, i løpet av våren 2010, sier statsminister Jens Stoltenberg til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Mandag spiste han middag sammen med sine nordiske kolleger, og tirsdag skal det holdes møter både på ministernivå og i regi av Nordisk råd. Det viktigste temaet her er den nordiske strategien i forkant av klimatoppmøtet i København i desember.

Ting tar tid

Nå innser Stoltenberg at det neppe blir full enighet innen København-møtet.

– Vi ønsker jo aller helst en helhetlig og forpliktende avtale i København, men det er stadig mindre sannsynlig at det blir mulig å få til, sier Stoltenberg som antyder april 2010 i stedet.

– Det er bedre med en ambisiøs politisk erklæring nå i desember, og så en god og helhetlig avtale i april, enn at setter sluttstrek i desember med en dårlig avtale, sier Stoltenberg.

Den norske statsministeren er glad for at klimatrusselen er satt på dagsorden blant de nordiske politikerne som i disse dager har satt hverandre stevne i Stockholm.

God anledning

– Dette er en god anledning til å samordne nordiske standpunkter, til å finpusse budskapet og strategien for å få til en avtale. Dette er viktig for å bidra til å få til en avtale, sier Stoltenberg.

– Norden spiller en større rolle en det den lille befolkningen vår skulle tilsi. Danmark er vertskap for møtet i København, Sverige har formannskapet i EU og Norge har vært en sentral del av klimaarbeidet helt siden Brundtland-kommisjonens arbeid og Rio-konvensjonen i 1992.

Stoltenberg forteller at Norge jobber for å få på plass en politisk avtale som innebærer at de rike landene må være tydelige på hvor store utslippskutt de kan påta seg.

– På den annen side må de fattige landene melde hva de er villige til å gjøre av tiltak, for eksempel når det gjelder energieffektivisering, sier Stoltenberg.

Bremseklosser

Den norske statsministeren hevder det er tre bremseklosser som hindrer en ratifiserbar avtale i København: India, Kina og USA.

– Vi får ikke Kina og India med på å tallfeste tak på utslipp i København, men vi kan få dem med på erklæringer om virkemidler og tiltak. USA kommer ikke til å ha ferdigbehandlet sin nye klimalov om tak på utslipp innen København-møtet. Dermed er det vanskelig for USA å binde seg til konkrete tall i en ny klimaavtale.

Stoltenberg har likevel håp om et visst framskritt i København.

– Vi bør kunne enes om noen overordnede prinsipper. Målet må være å hindre oppvarming som går ut over to grader. Og så må vi enes om 50 prosent kutt innen 2050.

Politisk avtale

– Man bør kunne være med på en politisk avtale som er en politisk erklæring om hva landet har som mål å nå. Men det er forskjell på det og å ha et juridisk bindende dokument som er klar for ratifisering, forklarer Stoltenberg.

Den norske statsministeren mener det er for lenge å måtte vente på det neste ordinære klimamøtet, som først er i desember 2010.

– Jeg håper at det ikke blir nødvendig å vente så lenge. Jeg håper at det vil være mulig å bruke den politiske kraften, det momentumet som er der nå, til å fortsette arbeidet utover vinteren. Vi bør ha som siktemål å få på plass en helhetlig, juridisk bindende og ratifiserbar avtale til våren, sier Stoltenberg.

– Har du de andre nordiske kollegene dine med deg på dette?

– De nordiske landene er veldig samsnakket, og det regner jeg med at vi er nå også, sier Stoltenberg.

Gjelder ut 2012

Han minner om at den gjeldende klimaavtalen i Kyoto-protokollen gjelder til utgangen av 2012.

– Innen da må vi ha på plass nye tallfestede forpliktelser, presiserer Stoltenberg.

– Det er vanskelig å skape enighet i verden om ting som har så store økonomiske konsekvenser, som utslippsreduksjoner og hvem som skal betale for det. Det blir ingen ny klimaavtale dersom den rike verden ikke er villig til å betale for utslippskutt i den fattige verden, sier den norske statsministeren.

I den nye politisk plattformen fra Soria Moria har regjeringen lovet å skjerpe Norges klimamål slik at det tilsvarer 40 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivået, «dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser». (ANB)