Anne-Grete Lossius

anne.grete@lomedia.no

Valget er over, Soria Moria og statsbudsjettet er lagt fram. Likelønn begynner så smått å komme på dagsorden i regjeringens dokumenter, men forløpig uten penger. Regjeringen overlater til partene å forhandle om likelønn.

”Likelønn og utjevning av lønnsforskjeller viktige mål for inntektspolitikken. For å oppnå resultater på dette området må partene i arbeidslivet komme til enighet om hvilke yrkesgrupper som skal prioriteres, og det må være enighet om at nye relative lønnsforhold ikke skal utløse kompensasjonskrav fra andre grupper.” Skriver regjeringen i Soria Moria II. Regjeringen vil videre be partene avklare om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor, samt utarbeide et forslag til hvilke grupper som skal omfattes av dette.

Kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av menn. For et likestilt samfunn som Norge burde det vært en selvfølge at menn og kvinner fikk samme betaling for samme jobb. Slik er det desverre ikke. Når regjeringen overlater til partene å forhandle om en likelønnspott, betyr det i praksis kamp om midlene. Hvem som stikker av med seieren, og hvilke grupper som skal prioriteres først, blir et stridstema.

Skal likelønnsmilliardene fra staten virke, kan man ikke fordele de på alle. Da blir det ikke noe løft. Det er nemlig ikke penger nok til å løfte alle på en gang. Noen må gå foran, noen må prioriteres. Når Regjeringen nå sier seg villig til å bidra, har forbundene i LO og de andre arbeidstagerorganisasjonene nå en historisk mulighet til å påvirke urettferdigheten i lønna mellom menn og kvinner. Men det blir ikke enkelt, hverken politisk eller forhandlingsteknisk. Er LOs forbund villig til å la grupper i for eksempel Unio få penger først, og motsatt. Et annet spørsmål som må avklares er følgende: Er mannsdominerte yrker villig til å akseptere mindre lønnstillegg, for å løfte kvinnedominerte yrker?

Uten gode forberedelser og samarbeid på tvers av forbundsgrenser, på tvers av yrkesgrenser og på tvers av politiske miljøer kan tariffoppgjøret til våren bli et verbalt slagsmål om likelønnspenger. Forhandlingene kan fort låse seg, og potten som er til rådighet kan bli utarmet. Da står kvinnene nok en gang igjen som taperne når pengesekken skal fordeles. Det holder heller ikke å tenke kvinnelønn ett år eller to. Pengene må føre til et varig løft. Her støter forbundene på nok et hinder. Når en gruppe har vært prioritert og fått et løft, kan man fort bli en salderingspost ved senere forhandlinger.

Likelønn er og har vært et stort samfunnsproblem i Norge. Det å verdsette en manns arbeid høyere enn en kvinnes er ikke politisk akseptabelt. Det har regjeringen skjønt. Regjeringen har også skjønt at det ikke er mulig å få til et realt likelønnsløft uten at det bevilges penger. Så gjenstår det å se hvor mye regjeringen er villig til å bla opp, og hvor mye partene er villig til å la noen andre gå foran. En ting er i vertfall sikkert, noe må gjøres med lønnsforskjellene.