Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Jeg vil på ingen som helst måte melde meg inn i koret av synsere som mener Bjarne Håkon Hanssen «fortjener å bli stekt i sitt eget fett». Å gå så langt, bør kreve en så stor porsjon egen renhet og integritet av den som slenger om seg med så sterke ord, at jeg tror vi må lete lenge før noen fortjener å få prøve utsagnet.

Oppstyret rundt tidligere statsråd Hanssen vekker like mange praktiske spørsmål som sterke ord. Jeg aner ikke hvilke kriterier eller hvilket mandat det såkalte karanteneutvalget skal vurdere Hanssens sak etter, men de skal etter sigende være noe uklare. Det er grunn til å ønske utvalget lykke til og håpe at de makter å styre unna den sammenblandingen av offentlig plikt og privat grafsing som allerede ligger på bordet.

Det bør finnes et tydelig sett av regler å operere etter når en statsråd går av og skal prøve noe helt annet i yrkeslivet. Å ikke blande kortene når man velger arbeidsoppgaver, kan være en streng øvelse, men å velge et nytt yrke ut fra de erfaringer man har skaffet seg gjennom mange år, er ganske naturlig. Noe må erfaringene kunne brukes til et annet sted også. Å styre unna rene interessekonflikter med tidligere roller i sin nye jobb, er en annen øvelse. Likevel må ikke overgangskriteriene bli så strenge at det nærmer seg yrkesforbud i valget av ny jobb.

På den annen side: Hvor strenge skal kriteriene være for når man har lov til å begynne å tenke på en annen jobb? Hvor strenge skal reglene være for når man har lov til å snakke med andre om et mulig annet yrke? Karanteneutvalget må jo ha en helvetes jobb med å sortere i alle synsekriterier – som for eksempel i Hanssens tilfelle.

Det er heller ikke første gang privatlivet trekkes inn i slike saker. Det blir neppe siste gang heller. Å blande kortene når en slik sak dukker opp, bør være en hårfin øvelse fra hvilken som helst journalist. Det må ikke være så mye som en mikroskopisk tvil om eller når private sider kan trekkes inn. Finnes det snev av tvil, skal det private forbli privat. Hva som er riktig i Hanssens tilfelle, aner jeg ikke. Jeg overlater til mannen selv å vurdere om en gryende interesse for et annet menneske var riktig. Når det skjedde, og på hvilken måte, føler jeg ligger langt utenfor det hele Hanssen-saken startet med – nemlig hans beslutning om å finne på noe annet i livet sitt enn å fortsette som statsråd.

Hvorvidt karanteneutvalget også har regler eller kriterier å gå etter for aktuelle granskningskandidaters privatliv, vet jeg heller ikke. På mange måter håper jeg utvalget kan slippe å rote seg borti akkurat det.

Å ha en åpen debatt om «overgangstilfeller» der en statsråd, eller en annen mangeårig aktiv politiker, begynner i et helt annet yrke, er både sunt og riktig. Noen kjøreregler må vi ha for ikke å havne i landskapet der innsideinformasjon og fersk nærhet til viktige forhold kan skape urettmessige fordeler for enkelte parter. Kjøreregler for private følelser er likevel noe helt annet. Den som mener å ha den riktige og rettferdige oppskriften på slike kriterier, vil jeg gjerne se rett i øynene.