Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Folk flest

Målet med utflukten er å hilse på ”folk flest” som bor her. Berrryville er en liten landsby rundt en times kjøring fra Washington DC. En liten by som ble grunnlagt 15.january 1798. I 1810 fantes det rundt 25 hus her, tre butikker, et apotek, to tavernaer og en skole.

Berryville anno 2009 er fortsatt liten men det er noen flere butikker og en befolkning på 2963. Sentralt i byen henger det en plakett om det historiske slaget fher ra den amerikanske borgerkrigen. Slaget fant sted her 3.- 4. september 1864. Det var først når jernbanen ble bygd her i 1870 at det ble fart på stedet.

Like før klokken 11 søndags morgen stanser to busslass med forventingsfulle skandinavere utenfor Grace Epis copal Church i Berryville. Presten og kirkegjengerne gjør seg klar for gudstjeneste på Alle helgens dag.

Vi rekker så vidt en kaffe på den lokale kafeen nede i veien, før kirkeklokkene kimer. Lokalbefolkningen er fascinert at nordmenn og svensker velger å besøke Berryville på en slik tur og håper vi vil trives her.

I kirken blir vi møtt med smil og vennlige blikk. De hvitkledde ungdommene nikker også mens de hilser menigheten med vakker sang. Tårene triller nedover kinnet til den lokale damen på første rad. Presten Canon Dwight L. Brown ønsker de skandinaviske gjester velkommen og veileder oss gjennom både prekener og bibelske tekster. Det minner om en norsk gudstjeneste.

Samhold

Etter at par salmer og velvalgte ord ber presten alle om å ta hverandre i hånden. Menigheten er kjent for å ha et godt samhold og fellesskap. De er også inkluderende ovenfor gjester. Etter gudstjenesten blir vi invitert til en varm lunsj i menighetens samlingshus der det er pyntet med både egne bordkort og blomster. Tid for mingling. Presten og byens skattefut ønsker alle velkommen til bords og håper alle kan lære noe av hverandre. Samtalene går livlig rundt småbordene. Jeg sitter med kvinnen som gråt under hele gudstjenesten. - Jeg gråter alltid når jeg hører vakker musikk og sang fordi jeg selv ikke kan synge, sier hun. Men kan både thailandsk og kinesisk, legger hun til. Min nye venninne fra Berryville er også Obama-fan. Hun er glad for at tiden med George Bush er over. Hun er også interessert i kunst og kultur .

Jeg røper at jeg hadde hatt lyst til å besøke kunstneren Winslow McCagg i nærmiljøet. Ham kjenner hun godt. Damen som tidligere tørket tårer, ler både med øynene og kroppen og gjør seg klar for en kjøretur. - Kom igjen, sier hun blid. Vi hopper inn i hennes stasjonsvogn.

Slaveminner

Mens vi kjører gjennom det grønne frodige landskapet forteller hun historien om stedet og om slavetiden. Hun forteller også hva som skjedde med slavene da vi ble fri og peker på de små husene med en liten jordlapp til. Det var de første boligene for de frie slaver. Hun er veldig engasjert og kjører nesten av veien da hun peker og forteller om hjembyen som hun er så stolt av. Hun forteller også at hennes eget hus brant ned for noen år siden og hun mistet alt hun eide. Men heldigvis var det ingen som ble skadet i brannen. Hennes to hunder klarte også å komme seg ut av det brennende huset. Det gjør inntrykk å møte en fremmed amerikansk kvinne som omtrent deler hele sin livshistorie med oss.

Vi stanser i itkanten av byen på et sted som heter Millwood foran et landlig hus med masse høner.

En ganske forundret kunstner Winslow McCagg åpner når vi banker på ytterdøren, men tar imot oss med åpne armer.

Vår lokale venninne kjenner han og sier gjestene er interessert i å se hans kunst.

Winslow som opprinnelig er fra New York og har laget kunst siden han selv var guttungen, lyser opp. Han er beskjeden men synes det er hyggelig at folk bryr seg om det han lager. Hans bilder er på noen platecover til amerikanske musikere. Han har solgt alle maleriene sine nå og er i ferd med å starte nye bilder.

Reise i kropp og sjel

Han gir oss en liten omvisning i atelieret. Hans kunst er særegen og abstrakt og det er bare kunstneren selv som vet hva han uttrykker. De små inngraverte tegnene på steintavlene kommuniserer , men Winslow lar meg selv finne svaret. - Kjærlighet, barn, natur, sier jeg. -Kanskje det, sier han. Andre har sagt at bildene ligner organismer i kroppen. - Ja de er en reise på innsiden av kroppen, forteller han. - Kanskje det.

Vi takker for gjestfriheten både ovenfor kunstneren og vår lokale venninne som tok oss med på tur. Vi lover å komme tilbake en vakker dag.

Tilbake til menighetshuset gjør svenskene seg klar til vinsmaking på en lokal gård, mens nordmennene gjøre seg klare for hjemturen til diamanten på det amerikanske kartet vi har med, nemlig Washington.