Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Millioner av nordmenn har i flere uker stått parate til å få stikket som skal redde oss fra pandemien som herjer verden. Men massevaksineringen har ikke gått slik vi hadde forventet.

Hulter til bulter har den nådd ut til befolkningen, samtidig som anbefalingene har sprikt i mange retninger. Risikogrupper har måttet vente, mens kongehuset har sneket i køen. Allergikere er blitt glemt, og prøver blir kastet. Noen sier ja, andre sier nei. Eldre klager over at de blir nedprioritert, mens barnefamilier krever å få leve sitt liv som før.

Myndighetene maner til solidaritet og køkultur, mens moralistene minner oss om at vi i Norge bare tenker på oss selv.

Men verst er det kanskje at svenskene har taklet dette bedre enn oss, og det til tross for at et helt ishockeylag snek i køen!

Virvaret kan synes totalt for den som daglig følger med på nyhetene, og også for de som selv har opplevd helsevesenet i disse tider. Med barn i huset er det ikke uvanlig at høsten bringer halsvondt og feber. Men i år har dette ikke bare resultert i et par dager under dyna, men også opptil flere legebesøk, lange fravær fra skolen, prøver som er blitt kastet og nye prøver med negativt svar. Samt store inntak av tamiflu. Legene har for en gangs skyld tatt forkjølelsene på ramme alvor og anbefalt fullt smitteregime.

Samtidig vet mange av oss ennå ikke om det virkelig er svineinfluensaen som har vært på besøk, eller om vi fortsatt bør være i full beredskap hver gang kroppen er i ulage. Det kan bli mye sykefravær utover.

Midt oppi det hele foregår det en opphetet diskusjon om hvem som har ansvaret: Helsesjefen skylder på kommunene, mens kommunene kjefter tilbake. Selv mennesker som våger seg på trikken med rennende nese, risikerer olme blikk.

I mange år har de fleste i Norge vært forskånet fra både krig, naturkatastrofer og dødelige, smittsomme sykdommer – trusler som nærmest er dagligkost for mennesker i andre land. Nå står vi plutselig selv overfor en situasjon der det er umulig å ha full kontroll.

For samtidig som vi er forvirret og usikre jobber verdens fremste forskere fortsatt på spreng for å forstå mer av H1N1-viruset. De forsøker å finne svar på mange av spørsmålene vi selv stiller oss. Og det gjør de samtidig som viruset fortsetter å leve sitt eget liv og kan endre seg når som helst. Hvis det da ikke allerede har endret seg…

Det hele minner oss om at verken oljepenger eller et godt utbygd helsevesen er nok til å beskytte oss mot all verdens farer.

At vi likevel jakter intenst på syndebukker og klager over alt som går feil, sier kanskje noe om hvor vanskelig det er å godta at vi ikke alltid kan være perfekte. Selv ikke om vi gjør vårt aller beste kan vi regne med at alt går på skinner i en slik situasjon. Det kan ikke minst helsepersonell underskrive på, som nå må hanskes med en strøm av redde og fortvilte menneskene, som ber om råd om hva de skal gjøre.

Det er ikke alltid de kan gi svar. Og i morgen kan det uansett hende at Verdens helseorganisasjon kommer med nye anbefalinger.

Kanskje vi har noe å lære i lille Norge, som vanligvis lever så godt beskyttet fra all verdens nød og elendighet?

Kanskje vi kan forsøke å se oss selv litt utenfra?

Det er i disse tider at sosialantropologene bør kjenne sin besøkstid, ta penn og papir og løpe ut og lage feltarbeid på det som i andre land må fremstå som massehysteri for nesten ingenting.

De gjorde det under OL i Lillehammer i 1994. Nå er tiden inne igjen.

Kanskje kan det føre til en innsikt som gjør at vi senker skuldrene litt mer neste gang.