Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I Georgetown er skuldrene senket, og politikken og lobbyismen er satt på vent. Sjølbilde til Georgetown, denne bydelen vest i Washington DC, ligner mer på en vanlig hamburger – den er en slags engelsk variant av Amerika.

Fargerikt

Husene, mange av dem i tre, men de fleste i murstein, er malt i lyse farger – i pastell her og der – og sitter klistret inntil hverandre omtrent som på Bryggen i Bergen. Gorgious, er kanskje det amerikanske ordet for denne juvelen av en bydel. Men det koster visst en lastebil – en Van – med dollar, USD så klart, for å leie en kåk her. For ikke å snakke om hvilke rike onkler du må ha om du planlegger å kjøpe ett av de små husene. Men that’s not in question – jeg trives jo dessuten best i åpen skog, for eksempel i Lørenskog.

Isak Sellanrå

En gang var Georgetown en havneby – og var ment å være akkurat det. Det eksisterte kanaler hvor ting og tang – særlig førstnevnte – kunne fraktes innover i landet. For amerikanerne ville ikke bare bo ved kysten og spise saltvannsfisk, de ville inn mot de store sjøer og spise enda mer fisk. Og dyrke litt grønnsaker attåt. Knut Hamsun hatet Amerika mer enn de fleste jeg kjenner – og det sier ikke så rent lite, men hans Isak Sellanrå fra romanen Markens grøde kunne godt ha vært amerikaner på jakt etter meningen med livet.

Clintons

Så plutselig kom jernbanen og tok seg av godstrafikken vestover. Industrien ble borte i Georgetown, bygningene som huset den slags ble omgjort til handelshus – shopping heter det vel nå – og hoteller og offentlige kontorer ble noe av resultatet. Og vakre Georgetown University, en jesuittskole kjent for å klekke ut framtidige ledere, sto der på høyden sin og lurte på om verden sto til påske. Og det gjorde den. Georgetown University skilte klinten fra hveten. For Bill Clinton, han med sigaren og saksofonen, har gått på denne skolen. Det samme gjorde kona, nåværende utenriksminister Hillary.

Dobbel shopping

Og – for sure – Georgetown er Washingtons hotteste sted for shoppere, et ord som er en slektning av ordet whopper. Men en sådan, for eksempel en dobbel whopper (with cheese or ham), er ikke noe særlig å snakke om, den får du på McDonalds i Oslo også. Nei, her snakker vi klær, klær og klær. Og litt design mellom klesbutikkene.

Indiansk

Sør for bydelen renner elva Potomac som bringer tanken nesten over til 1500-1600-tallet, til indianerne – og til Pocahontas, Marlon Brando and me, som Neil Young så vakkert synger. For ikke å snakke om lille Hiawatha og en koselig kajakk. Eller var det en kano? På landjorda er det M Street NW og Wisconsin Avenue that rules – som teller.

Brusende bydel

Det fine med Georgetown, en flott høstdag i begynnelsen av november da bladene faller like raskt av trærne som dollarene forsvinner fra lommeboka, er at det er mulig å komme bort fra det formelle, og noe monotone Washington DC til en brusende bydel som slett ikke gir Obama fingern, men som ser ut til å forstå at the president of the United States of America is one thing, me and my dog named Boo and the day-to-day-life is a quite another and different thing.

It’s hope

Og når Amerika – landet med de mange mulighetene, Bob Dylan, salige Bob Hope (han døde i LA for seks år siden), alle pengene og de forferdelige krigene – er der, da er det håp Jan-Erik, tenker jeg. Yes, then it’s hope, man. Oh, my God