Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– De har gjort mye dritt i livet, ja – men de er noe mer enn sine gjerninger, sier Odd Cato Kristiansen (60) om de innsatte.

Uttalelsen falt på årets Sundvoldenkonferanse og førte meg til Ila fengsel og en samtale med den sympatiske fengselspresten som har lang fartstid blant rusmisbrukere og fanger, noen av vårt moderne samfunns mest utslåtte, noen av de svakeste.

Ydmyk. Odd Cato Kristiansen er litt overrasket over at han ble så godt mottatt på Sundvolden, kritisk som han tross alt er til mye av det som skjer i norsk kriminalomsorg.

– Vi har ikke noe mål i kriminalomsorgen. Fengselsoppholdet mangler det eksistensielle oppgjøret. Soningen blir gjort om til matematikk, til hvor mange år man skal sone. Når portene åpnes og de har sonet ferdig, opplever mange at de ikke blir akseptert som fullverdige mennesker. Men det er nå noe nytt begynner og noe annet skal legges bak dem. Ingen av dem har blanke ark, der ljuger Alf Prøysen, men tenk om vi kunne si: Velkommen tilbake til et liv og et fellesskap. Dessverre er det mange som opplever at de ikke får denne velkomsten, sier han.

Hans viktigste oppgave i fengslet er å bidra til å holde motet oppe hos de innsatte, gjennom å se dem, gjennom å være samtalepartner, gjennom å være et medmenneske. Han holder gudstjenester for dem som vil komme, driver oppsøkende virksomhet i anstalten og holder åpent kontor for samtale og sjelesørging.

– De fleste stoler på meg og er sjæl til å stole på. De er ikke verre enn folk flest. Jeg kunne vært i samme båt som mange av dem, jeg kunne også vært dømt for drap. Når jeg opplever at fangene har de samme håp og lengsler til livet som oss andre, blir jeg ydmyk. Ikke en krypende ydmykhet, men en ydmykhet full av åpenhet, spenning og nysgjerrighet.

Foss. Kristiansen har permisjon fra jobben i Kirkens Bymisjon. Han er nå inne i et halvannet års vikariat som fengselsprest på Ila og selv om han trives dårlig på kontor, søker han nok jobben når den blir ledig i august.

– Jeg er de innsattes mann, men for all del også de ansattes. Det har skjedd en endring i holdninger blant fengselsbetjentene, en flukt fra tradisjonelle macho-, refselse- og straffeholdninger til at de nærmer seg fangene på en mye mer konstruktiv måte. At åpenheten er mye større nå enn på begynnelsen av 90-tallet, skyldes nok både at utdannelsen er blitt bedre og at det er kommet langt flere kvinner inn i etaten, sier han som burde hatt mellomnavnet ”Foss” fordi han snakker som en.

Dagens justispolitikere syns han er feige. Knut Storberget (Ap) er ikke av de verste, men det siste utspillet hans om åpen soning i kjølvannet av Varg Vikernes-saken, hadde presten liten sans for og ikke ventet fra den kanten.

– Håper Storberget har fått noen signaler sånn at han tenker seg bedre om neste gang. Kriminalomsorgen må ikke styres av magan. Det blir fryktelig gærent, fryktelig umodent. Vi har en snill kriminalomsorg i Norge. De sviktene som skjer er svært få og viser at vi gjør en god jobb. Det vi er dårlige på, er ettervernet.

– Gjør du noe for å følge opp fangene etter løslatelse?

– Jeg har kontakt med mange. Folk som prøver å få skikk på livet sitt. Noen tar jeg kontakt med på telefon. Er det noe, så bare ring meg, sier jeg når de løslates. Det skulle da bare mangle.

Håp. Han har tro på folk, håpet er mer enn jobben hans. Men han skjønner at noen mister troen, at det er en del håpløshetstenkning i kriminalomsorgen.

– Ved inngangen til ethvert fengsel burde det stått: Her haster det med å håpe. Kanskje tenker vi for stereotypt, for firkanta. Når det gjelder rus, er det som regel enten-eller. Krav om totalavhold. Og her er kjerka ikke stort bedre enn andre. Vi har kjørt oss litt fast. Det er på tide å banne litt i den samme kjerka, være villige til å prøve noen veier som kan være blindveier, vi må tørre å gjøra noe. Når vi ser folk dør rundt oss, må vi handle. Så får vi akseptere at vi alltid vil ha en del rusmisbrukere. La oss ta vare på dem! Det handler ikke nødvendigvis om evig rusfrihet. Kanskje klarer de seg med litt rus bare andre ting er på plass sånn at livskvaliteten deres heves.

– Kanskje skal vi som Nils Christie sa på Sundvolden ikke kreve at de skal endre seg heller?

– Nei, det er et kjempegodt poeng. Vi må se på misbrukerne som enkeltmennesker, ikke som gruppe. Jeg tror ikke alle skal leve like borgerlig som deg og meg, jeg tror vi må lære å akseptere at andre mennesker vil leve annerledes enn oss.

Respekt. Odd Cato Kristiansen brukte en del av innlegget sitt på Sundvolden til å poengtere forskjellen mellom invasjon og invitasjon. Vi har ingen rett til å trå inn i andre menneskers liv, den andre må alltid få være herre i eget hus, sa han blant annet.

– Sjæl har jeg fått ha en del rammer rundt mitt liv som er videre enn folk flest. Derfor har jeg kunnet holde på med dette.

Og ”med dette” mener han lange arbeidsdager blant byens utslåtte, blant taperne. Ofte oppsøkende virksomhet, på plata ved Oslo sentralbanestasjon og andre steder. Alltid uten ekstra inntekter. Jeg innbiller meg at Odd Cato Kristiansen – uten at jeg har sjekket det – ikke en gang venter seg lønn i himmelen for dette arbeidet. Hva har han så igjen for den medmenneskeligheten han viser dem som kanskje trenger det aller mest?

– Folk har omsorg for meg og sier at nå må jeg ta vare på helsa mi. Klart jeg angrer på noe jeg har gjort – men vil jeg leve livet om igjen? Nei. En runde til? Nei, nei, nei, sier Cato prest med en raus og rungende latter.