Det blir verre
Er noe i ferd med å skje rundt den rødgrønne regjeringen, eller bare kjeder vi oss i et platt politisk landskap?
Akkurat nå kan det virke som statsminister Jens Stoltenberg er i ferd med å miste grepet. Det brummes internt i den rødgrønne regjeringen og vennene i fagbevegelsen uttaler seg slik at det tolkes som kritikk og advarsler. Selv blant mine ikke veldig politisk engasjerte barn ristes det på hodet. De har fått med seg oppstandelsen rundt biodiesel og lurer på hvor dum en statsminister kan være.
Mye kan sies om Jens Stoltenberg, men dum er han ikke. Det ser derimot ut til at han ikke utøver den store politiske klokskapen i sin håndtering av avgift på biodiesel. Han er i hvert fall veldig alene om å forstå hvorfor det er så viktig å ta det slaget nå, rett før toppmøtet i København. Det hjelper lite at det er SVs partileder Kristin Halvorsen som visstnok skal ha ansvaret for forslaget, da i rollen som finansminister og ansvarlig for landets inntekter og utgifter. Nå er det statsministeren som framstår som sta og miljøfiendtlig. Og ingen vil lytte til de saklige argumentene han har.
En annen het potet er sykelønna. Hører vi på hva statsministeren sier er det liten grunn til å hisse seg opp. Mediene har naturligvis en egeninteresse av å få fram mulige konflikter. Men så langt er det ikke belegg for å påstå at den rødgrønne regjeringen vil endre dagens sykelønnsordning. De vil derimot ha ned fraværet. Og få er uenige i den målsettingen.
For statsministeren bør det derimot være grunn til frustrasjon å erfare at veldig mye av det han nå engasjerer seg i blir problematisert. Et par måneder etter et valg betyr det lite i forhold til situasjonen på Stortinget. Men det er liten tvil om at dette sak for sak, bidrar til at den rødgrønne regjeringens posisjon blant folk svekkes. Det vil igjen skape intern slitasje. Og skulle vi i månedene framover oppleve utslag på meningsmålingene vil frustrasjonen bare øke i egne rekker.
Det kan også bli en utfordring for fagbevegelsen. Allerede om noen måneder begynner et vanskelig tariffoppgjør hvor regjeringen høyst sannsynlig må spille en sentral rolle. Det vil kreve all den tyngden statsministeren kan mobilisere. Men det er bare begynnelsen. Finansministeren har for lengst varslet behovet for innstramninger. Det kan ikke skje uten at noen blir rammet. Også her er det behov for en mer enn bare oppegående ledelse av regjeringen.
I et slikt perspektiv framstår Fagforbundets landsmøte og reaksjonene på sykelønn, biodiesel og sykehusdrift som lett bris.
