Erik Dahl Viggen (Fontene)

En venninne i forlagsbransjen mener bestemt at de aller, aller fleste nordmenn nå arbeider innenfor det hun omtaler som kunnskapsbedrifter. I disse bedriftene, forklarer hun, er det de ansatte som egentlig styrer det hele. For de eier det viktigste produksjonsmiddelet: Hjernen.

Arbeidshverdagen i disse bedriftene preges av idéutvikling, prosjektarbeid og team med store krav til sosial, teoretisk og kreativ kompetanse. Arbeidsgiver er prisgitt oss, som hun sier. Slike jobber har de aller fleste nå. Det finnes ingen arbeiderklasse lenger.

Venninnen hennes med en mellomlederjobb på universitetet er klinkende enig: Fagbevegelsen og stå-på-krava-samfunnet tilhører gårsdagen. Nå er det creative flow og self management som gjelder. Gründerskap. Hvorfor ikke starte enkeltmannsforetak, gjerne et London-NUF (norsk utenlandsregistrert foretak), og leie seg ut til høystbydende?

Jeg sipper lunken kaffe og prøver å komme til med noen memorerte poenger fra Marsdals Frp-koden. At arbeidernes avskjed er betydelig overdrevet, uansett hvor mye Solheim, Hernes og Jagland med flere har prøvd å nagle det inn i den kollektive mediabevisstheten. Det lever faktisk mennesker der ute, utenfor de frie og kreative yrkene, prøver jeg meg. Industri- og bygningsarbeidere, for eksempel. Fellesforbundet har faktisk 150 000 medlemmer. Og hjelpepleiere. Jeg var på fest med noen nordnorske hjelpepleiere i fjor sommer og de utviste definitivt sterk humor, definitivt ikke middelklassens diskré sjarm. De var blant Fagforbundets 305 000 medlemmer. Til sammen har LO nesten 870 000 medlemmer. I tillegg kommer de mange organisert utenfor LO. Og alle de som ikke er organisert pluss arbeidsinnvandrerne fra Polen og andre land. Og de på trygd... Mye folk, det!

Har dere ikke lagt merke til alle de folkene som selger dere ciabatta med ruccola og chèvre, ber om bussbilletten deres, syr bunadene deres, beføler dere på flyplassen og rer opp konferansesenga på Clarion?

Ifølge Statistisk Sentralbyrå er bare 31 prosent i aldersgruppen 19-24 år i ferd med å ta høgskole- eller universitetsutdanning, selve inngangsbilletten til middelklassen, i det minste lavere sjikt. Da er det 69 prosent som ikke kjøper den billetten, men tar andre veier. Blant nordmenn fra 25-64 år har 65 prosent ikke høyere utdanning. En tredjedel av disse har kun grunnskole.

Likevel, innprenter kommentariatet, er Alle middelklasse nå. «Arbeiderklassen» har fått hermetegn rundt seg. Selv lavinntektsgruppene kjøper 50-tommers plasmaskjerm og Canada Goose-jakker til ungene sine. På kredittkort, vel å merke, men det er ikke så viktig. De har blitt større i kjeften og krever at markedet leverer. Barnehage, for eksempel. Eller helsetjeneste til mor på 95. Da dukker de opp i media. Oftest som Brukere, vel å merke, ofre for systemet – såkalte caser, som vi journalister er så glade i. Sjelden som initiativtakere – De som beveger verden.

Det store vannskillet er der ennå, maser jeg. Når så du alenemoren fra forstadsblokka maile en kronikk om feminismens kår i forbrukersamfunnet, deretter sykle sin alu-hybridsykkel til kontoret hvor hun holder en power-point om signaleffektene av Volkswagen Touareg?