Mia Paulsen (Fontene)

Det de erfarte var hvordan en vond barndom forplanter seg som ringer i vannet og ender med tidlig uførepensjonering.

En del unge mennesker blir uførepensjonister uten å ha hatt noen reelle muligheter i arbeidslivet. De får uførepensjon i ung alder.

Forbløffende ofte dreier det seg om mennesker som har vært utsatt for omsorgssvikt i barndommen, fant forskerne. De hadde foreldre som ikke stilte opp, og hjelpeapparatet maktet ikke å gi dem noen god erstatning for omsorgen de mistet. Noen falt ut av skolen, noen fikk rusproblemer eller havnet på psykiatrisk institusjon. Så ble det uførepensjon.

Forskerne fant også at slike forløp var vanligere i spredtbygde strøk enn i storbyer, men at årsaken neppe var at flere i spredtbygde strøk blir uføre. Det handler snarere om hvilke muligheter de får.

Forskerne påpeker at mye av løpet er kjørt lenge før Nav kommer inn i bildet. Skole, helsetjeneste og barnevern må ha redskaper til å gripe inn med hjelp mye tidligere enn de gjør i dag. Barn som ikke har det bra, må ha håp om å bli oppdaget av hjelpeinstansene før problemene har bitt seg så fast at et liv på uførepensjon ligger i kortene. For ingen må tro at et helt liv som ufør er et liv i sus og dus. Det er smalhans jevnt over.

Noen har helseproblemer i ung alder som gjør det vanskelig å finne lønnet arbeid. Men også disse kunne antakelig vært mer involvert i arbeidslivet dersom de hadde blitt fulgt opp på en bedre måte.

Norge har en svært høy andel sysselsatte og verdens høyeste pensjonsalder. Men arbeidsoppgavene øker, og regjeringen ønsker at en enda større andel av befolkningen skal være yrkesaktive.

En av ordningene de vil se på, er uførepensjonen. For mange mottar uførepensjon, og det er for dyrt for samfunnet, ifølge samfunnsøkonomene.

Hvordan det samfunnsøkonomiske regnskapet skal settes opp, er et komplisert spørsmål. Men premissene og løsningene bør ikke ende opp med å legge stein til byrden for unge uføre som aldri har fått sjansen.