Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Julegavene mine ble ikke særlig grønne. I stedet for teaterforestillinger, middagsinvitasjoner og kreative, kostbare kvalitetsprodukter, slik miljøbevegelsen anbefaler, kjøpte jeg opptil flere ting som er laget i fjerne strøk, og som neppe holder stand mot tidens tann i mer enn et par år.

Jeg har samme problem som statslederne i København: Vi vil, vi vil, men får det ikke riktig til.

For vi har alle en naturlig motstand mot å gjøre mer enn de andre, og så bli sittende igjen med svarteper uten at det har hjulpet det grann.

Men samtidig vet vi at lite skjer hvis ingen begynner. Først når vi blir mer opptatt av å gi enn å ta og setter fellesskapet over våre særinteresser, begynner ting å skje. Da skapes det god sirkler både i det internasjonale diplomatiet og i mellommenneskelige forhold.

Også som forbrukere må vi være villige til å gi litt mer enn vi tar, tenke litt mer på fellesskapet og litt mindre på oss selv.

Det er en tung snuoperasjon når vi er blitt flasket opp med at det eneste som teller på handleturen, er å få mest mulig igjen for pengene.

Men nå lever vi en tid der det lønner seg å gjøre omvendt: Å betale mer for mindre. Prioritere kvalitet fremfor kvantitet og velge varer som vi vet er produsert under anstendige forhold. Det er da vi bør føle at vi har gjort et godt kjøp, ikke når vi sparer hundrelapper fordi ting er laget i Kina og fabrikkene overproduserer.

Men da må vi også vite hva som er hva. I dag er det vanskelig å orientere seg i jungelen av grønne miljømerker. Bortsatt fra på mat er det heller ingen krav til å merke produkter med opprinnelsesland. Dermed er det umulig å vite hva vi får med på kjøpet av barnearbeid og miljøgiftige produksjonsforhold.

Som forbrukere har vi mye makt til å dreie produksjonen i grønn og rettferdig retning. Og med makt følger ansvar. Men ansvaret ligger også på de som lager, selger og markedsfører varene. I hefte på hefte med glinsende reklame før jul, sto det ingenting om hvorvidt de flotte tilbudene også kunne gitt oss forbrukere en grønn fjær i hatten.

Nei, i år som i fjor var det stort sett pris og merker som ble brukt til å underbygge produktenes fortreffelighet.

Det er på høy tid at noen av de store aktørene våger seg på grønn reklame. Men da må de også sørge for å kunne sitt produkts historie. Vi er mange som trenger denne informasjonen og som gjerne lar oss lokke.

En mer miljøorientert markedsføring vil ikke bare fremme et grønnere forbruk, men også sikre butikkansatte grønnere arbeidsplasser og gi dem langt større mulighet til å informere kunder som gjerne vil bruke sin lille makt til å redde kloden.

Å endre holdninger er møysommelig arbeid, men det haster, og her har reklamebransjen en jobb å gjøre. Etter hvert bør også myndighetene i større grad ta i bruk avgifter og grønne sertifikater til å styre forbruket i mer miljøvennlig retning.

La oss håpe at det kommende året dreier vår bevissthet i enda litt grønnere retning slik at avstanden mellom gode intensjoner og konkret handling krymper. Det trengs når det om et knapt år både er tid for ny juleshopping og nytt klimatoppmøte i Mexico.