Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Det skal ikke rare nyansen til i den løpende klimadebatten før avisene og andre nyhetsmedier spanderer både forsider og store oppslag. Tvilen til klimapåstandene må tydeligvis gjenopprettes med jevne mellomrom.

De siste ukenes kulde og snøfall har gitt de største tvilerne vann på mølla, for ikke å si snø. Til og med på steder der vi nordboere tar en avstikker vinterstid for å oppleve strand og badeliv, har snøen dalt ned for første gang på mange tiår. Uvanlig er det, og reiser mange spørsmål.

Det ferskeste fra forskerhold er at vannet under Antarktis-isen er kaldere enn man hittil har antatt. Dermed går tvilsmølla atter på høygir hos de sterkeste skeptikerne.

Innimellom er det mest behagelig å støtte seg til meteorologene, som nøkternt forholder seg til suverene statistikker og oversikter tilbake til cirka midten av 1800-tallet. Altså lenge før vi fikk fart på utslipp fra biltrafikk og andre verstingkilder. Meteorologene slår ikke om seg med bombastiske skrekkbilder, men ber oss om å ta personlige forholdsregler så godt vi klarer, i tilfelle det skulle bli så ille som noen påstår.

Det verst tenkelige scenariet må være at de som kjøper seg kystnær leilighet i første etasje, kan risikere å bo under vann når havnivået stiger i takt med klimaødeleggelsene. Det kan bli en interessant situasjon for boligmeglerne. Vi får tro og håpe at det ikke blir så ille.

At temperaturen på kloden vår har variert og gitt både kalde og varme perioder gjennom millioner av år, vet vi visstnok allerede. Vi må velge å tro at den kunnskapen er en foreløpig fasit. Vi vet også at mye av det vi sender fra oss av utslipp til atmosfæren har visse virkninger. Noen av dem er skumle sett i en større sammenheng.

Når forskerne nå sier at den globale oppvarmingen kan ha tatt seg en pause, men samtidig advarer om at den kan starte opp igjen etter hvert, er det ikke så viktig om vi tror eller tviler. Vi må gå ut fra at de forsøker å forstå endringene i en sammenheng som vi i fellesskap kan ta forholdsregler mot – for sikkerhets skyld. Fordi det er så mye vi kan gjøre for å være på den sikre siden. Enkelt er det også.

Kvotehandelen har jeg imidlertid aldri forstått. At vi kan selge eller kjøpe kvoter for klimasamvittighetens skyld, er et underlig påfunn. Den viktigste egenhandelen i så måte ville være om hver enkelt av oss gjør så godt vi kan i å kildesortere søpla vår, kjøre kollektivt så ofte vi kan, tenke nøye over hva vi fyrer opp kalde boliger med og stå mest mulig samlet om å ta det egne ansvaret vi får til. Vi kommer langt med det.

Nå viser det seg dessuten at noen har klart å finne et smutthull gjennom å opprette flere selskaper som på en finurlig måte kjøper og selger klimakvoter til seg selv, og innkasserer milliardbeløp fra det offentlige. Målet var jo et bedre klima – ikke enda en ny og snuskete forretningsmetode. Så nei, kvota mi får dere aldri!