Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Allerede før jul var sykefraværet en av de store sakene i norsk offentlighet. Så kom statsministerens nyttårstale. Den handlet om arbeid, verdiskaping, velferd og fellesskap. Og om sykefravær – som må ned.

Siden har debatten eksplodert. Nesten daglig skriver avisene om sykefravær fra ulike vinkler. Forskere står i kø for å vise hva de har funnet ut, og politikere og partene i arbeidslivet er raskt på banen med sine synspunkter. Her er det om å gjøre å sikre seg definisjonen av virkeligheten.

Så spriker da også forklaringene i alle retninger. Noen finner årsakene i individet, andre i samfunn og kultur. Noen foretrekker å lete i arbeidsmiljøet, andre peker på ledere, leger og krisen i Nav.

Alle argumenterer for at deres egen forståelse er den mest konstruktive. At det er den som må danne grunnlaget når virkemidlene skal på plass.

For ingen vil ha løsninger som svekker interessene til egen gruppe. Tvert imot. Alle håper de har noe å tjene når regjeringen skal få ned sykefraværet. Det er trolig ren ønsketenkning.

Dette er en sak som ikke bare er preget av sterke og ulike interesser, men også av forskjellige verdier og samfunnssyn. Og i slike saker er ikke en gang tallenes tale klar.

Sykefraværet har vært relativt stabilt de siste årene, selv om langtidsfraværet har gått noe opp. Men debattantene er slett ikke enige i om dette er bra eller dårlig.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) er blant dem som mener at utviklingen burde vært annerledes, ni år etter at partene i arbeidslivet undertegnet Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) og satte seg som mål å iverksette tiltak som skulle kutte sykefraværet med 20 prosent.

Forskeren Ebba Wergeland hevder på sin side at sykefraværet egentlig burde vært høyere, ettersom vi i Norge har en særdeles stor del av befolkningen i arbeid.

Bjurstrøms og Wergelands vidt ulike ståsteder viser hvor kronglete og fragmentarisk en debatt blir når regjeringen ikke kaller en spade for en spade.

Debatten ville blitt langt mer forståelig og konstruktiv hvis de sentrale aktørene, regjeringen og partene i arbeidslivet, våget å si det som det er: Dette handler ikke først og fremst om sykefravær, men om hvem som skal betale regningen for en fremtidig velferdsstat.

Ja visst skal den delen av befolkningen som i dag er ufør, langtidssykemeldt og førtidspensjonert ut i jobb slik at de blir en mindre belastning på budsjettene og sikrer staten skatteinntekter. Men et inkluderende arbeidsliv koster, blant annet i form av økt sykefravær. Da går statens regnestykke ikke opp.

Dette er realiteten som de viktigste aktørene kvier seg for å nevne. Dermed er det ikke til å undres over at debatten om sykefraværet synes å gå i ring, uten at man nærmer seg en felles virkelighetsforståelse.

Jens Stoltenberg og resten av regjeringen har gode grunner til å gå forsiktig fram. Både arbeidstakere og arbeidsgivere protesterer kraftig mot ethvert tegn til at regjeringen ønsker å skyve et større økonomisk ansvar over på dem. I tillegg er partene svært forsiktige med å foreslå tiltak som kan ramme en motpart man snart skal i lønnsforhandlinger med.

Vegringen for å ta opp de virkelig vanskelige spørsmålene er forståelig, men den skygger samtidig for at sykelønnsdebatten er en av de viktigste politiske og ideologiske kampene vi har hatt i Norge på lenge.

Velferdsstatens framtid står på spill, og noen må ta regninga. Vi vet ennå ikke hvem.