Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen la i går fram rapporten Nøkkeltall for helsesektoren 2009. Han slo fast at folkehelsa er bra, men at vi har noen viktige utfordringer. En av dem er at det fortsatt er store ulikheter innen helse, avhengig av hvor i samfunnshierarkiet du befinner deg. Fra helsedirektørens side er det ingen tvil om at helse også er et politisk spørsmål: Det er politikernes oppgave å jevne ut sosiale helseforskjeller.

De som har god utdanning får et liv med bedre helse enn de med grunnskole eller annen kort utdanning. Kun 57 prosent av de som begynte på grunnkurs i videregående opplæring i 2002, fullførte på normert tid. En av tre som påbegynte yrkesfaglig studieretning i 1999, avbrøt sine studier. At frafallet er stort er ikke noe nytt, men desto viktigere er det at politikernes tiltak nå fører til merkbare forbedringer.

I rapporten heter det: «Det å fullføre et utdanningsforløp synes særlig å gi helsegevinst. Å øke innsatsen for å minske frafallet i videregående opplæring kan derfor være viktig for å bedre befolkningens helse. Dette vil videre kunne bidra til en reduksjon i sosiale ulikheter i helse». Utdanningsnivået påvirker menneskers livsvilkår gjennom hele livsløpet. Dermed kan utdanning bidra til å bestemme hvilke helsebelastninger en person utsettes for. Barn følger i overraskende stor grad i foreldrenes spor her, og det er fortsatt en politisk vei å gå for å gi alle reelt sett like muligheter.

Utdanning og klassetilhørighet har også betydning for hvilke medisiner man får. Aftenposten viste i går til en undersøkelse av forsker ved Statistisk sentralbyrå, Jon Erik Finnvold, som har utarbeidet en rapport om sosiale forskjeller i helsetjenester. Astmapasienter med høy utdanning får lettere tilgang på informasjon om trygdeordninger og er oftere i det høyere behandlingshierarkiet. Lavere utdannede er oftere på legevakten. I samme artikkel går det fram at to typer insulin som er dyre, er spesielt gunstige for noen typer diabetespasienter. De benyttes mest i Bærum (39 prosent) og Oslo vest (29 prosent). Tallet for østkanten i Oslo var 16 prosent! Det er fra før kjent at bruken av spesialister er skjevt fordelt til fordel for de øvre lag av samfunnshierarkiet.

Inntektsforskjellene i Norge er økende, men det er en relativt liten andel som er direkte fattige. Selv om andelen med lav inntekt er relativt liten, gir lav inntekt over tid store helsemessige konsekvenser. I husholdninger med lav inntekt finner vi mange aleneboende og småbarnsfamilier. Disse har lavere bostandard og dårlig bomiljø og svak eller ingen tilknytning til arbeidslivet. De har også oftere psykiske og fysiske helseplager. Utjevning av levestandard blir derfor en viktig oppgave for å forebygge dårlig helse i disse lagene av befolkningen.

Vi finner samme mønster når det gjelder overvekt og fedme, fysisk aktivitet og kosthold. De med lav utdanning og inntekt kommer dårligst ut. Norge har en tendens til å følge etter USA når det gjelder en del av disse variablene. For eksempel har USA hatt sterkt økende overvektig befolkning. Nå følger Norge etter, men Helsedirektoratet er veldig klar over problemet, og helsedirektøren sa det slik: «Vi må klare å påvirke dette, det er en klar svikt hvis vi ikke får det til». Her er det viktig at fagbevegelsen og forbrukerinteresser følger med. Sterke krefter virker i motsatt retning. Vi vet for eksempel at tobakksindustrien har vært en voldsom sterk lobbyist, selv om røykingen nå går ned i Norge. Også de produsenter som bidrar til et usunt kosthold vil kjøre sine reklamespotter og øke salget. Et sunnere mattilbud til befolkningen kommer ikke av seg selv.