Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.»

Sånn begynner Karl Ove, sånn begynner jeg. Hva min far ville ment om en sånn åpning, veit jeg ikke. Men livet hans var ikke enkelt, det veit jeg, og en februardag for nesten 38 år siden, var det slutt. Da slo det ikke lenger. Hjertet. På en skitur, en tidlig søndag morgen før naboen hadde rukket å lese Arbeiderbladet, var det slutt. Jeg gråt, og gråt og gråt og lyser fred over hans minne.

Min far var ingen berømt mann, han var ikke kjent i noen medier. Han var knapt nok nevnt i kirkebøkene. Min far drømte aldri om å komme i avisa eller bli nevnt i en roman etter at han var død. Han fikk aldri noen nekrolog – dette er hans nekrolog.

Du kan si mye om min far, noe altfor få har gjort, men noen pedagog var han ikke. Og han var definitivt ingen slem mann eller ørevrider. Husarrest fikk jeg riktig nok en gang i blant som barn, men det var ikke fars skyld. Ikke var det min heller. Guds veier, som min far hadde svært lite sans for, er uransakelige.

Min far var en ordentlig proletar, lenge før Yngve Hågensen hadde lært å skrive. Medlem av Jernbaneforbundet var han også, ansatt hos NSB i Lodalen, med tittelen tomte- og lagerarbeider, og med frikort på toget for seg sjøl og resten av familien fra Oslo til Strømmen – fra Strømmen til Haugastøl, Flåm og Majavatn. For der hadde Jernbanepersonalets Interessekontor (tror jeg det het) sommerhytter vi kunne leie for en billig penge. Vi kunne ta med oss fiskeutstyr, sydvest, sykkel og brunost og bli på hyttene om lag så lenge vi ville. Det vil si til min far måtte tilbake til Lodalen, trucken og arbeidskameratene sine.

Og kanskje lengtet han litt tilbake til flaskene sine også. Livet er jo ikke enkelt. Bare for hjertet. Men min far slo aldri. Aldri. Heller ikke under og etter krigen, en krig han gjerne skulle vært foruten. Akkurat som årene da han var anleggsarbeider på fjellet i Høyanger. Sånt setter sine spor. Han snakket sjelden om disse sporene, men krysset dem mange ganger.

Så kom vi, søstra mi og jeg. Bleieskift? Nei, ikke min far. Small talk med naboen over hagegjerdet? Nei, ikke min far. På vei til Samvirkelaget for å handle brød og melk? Nei, ikke min far. Han satt for det meste hjemme. Hvis han ikke lappet sko eller drev med annet – i utvidet forstand – reparasjonsarbeid, så satt han i godstolen og leste om nyheter som kom langveisfra, langt utenfor Torgenholtet. Og drømte om det graset som var vesentlig grønnere enn det han minst en gang i uka på sommerstid måtte fjerne i egen hage.

- Far, hvem stemmer du på? spurte jeg som liten guttunge på 1960-tallet.

- På Einar Gerhardsen, svarte han.

- Men innerst i sjela er jeg kommunist, la han til. Denne samtalen forsto jeg den gangen ikke en dritt av, men jeg husker likevel at jeg gråt og gråt og gråt. Hvordan husker jeg dette? spør du kanskje. For dette er vel ikke sant, dette er vel diktning? Nei, det er verken sant eller diktning, men noe midt i mellom, noe udefinerbart, noe jeg foretrekker å kalle minnenes absolutte gehør.

«Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av en kleshenger og faller ned på gulvet.»

Sånn slutter Karl Ove. Det er hans kamp, ikke min. For kommer du fra arbeiderklassen, sånn jeg gjør, er du livredd for rør som springer lekk og jakker som glir av kleshengere og faller ned på gulvet. Men om du ikke forstår alle metaforer og den slags, kan du være glad i å lese romaner likevel. Og forstå når du leser god litteratur.