Mangelens tid
De neste 40 årene vil verden mangle alt det Norge har mye av. Vår store utfordring er at vi kan miste den viktigste ressursen et land har.
Jordens ressurser tynes hver eneste dag. Samtidig vokser befolkningen jevnt og trutt. En gruppe framtidsforskere påpeker i siste utgave av tidsskriftet The Futurist, at vi fram mot 2050 vil mangle alt fra investeringskapital til mat, vann, energi og mineraler. Det kan bli noen turbulente fire tiår før jordas da 9 milliarder mennesker har tilpasset forbruk og levestandard til de ressursene vi råder over.
Norge er i en unik situasjon. Vi har alle de naturressursene som verden så sårt trenger. Det gir oss også en trygg økonomisk frihet som knapt noen andre land har. Det er derimot en rekke utviklingstrekk som gjør at også vi bør være bekymret. Det dreier seg om en nasjons viktigste ressurs: befolkningens kompetanse.
I siste utgave av LO-Aktuelt peker vi på at en av årsakene til kaoset på veg og jernbane er mangel på kompetanse. Politiske grep har gjort at kompetansen har forsvunnet. Det hjelper lite om vi har penger til investeringer og vedlikehold, hvis vi ikke har mennesker med kunnskap til å utføre jobben. På en rekke andre områder bringer mediene daglig historier om mangel på fagfolk. Vi ser det på sykehusene, i psykatrien, i skolen, innenfor NAV og politi – bare for å ha nevnt noen områder.
Isolert sett er dette ikke en katastrofe. Men det store frafallet i videregående skole, at norsk ungdom i mindre grad enn i mange andre land tar høyere utdanning, dårlige resultater på internasjonale kunnskapstester og lite forskning og utviklingsarbeid gir grunn til uro. Vi trenger god kompetanse enten det gjelder salting av veger, barnefødsler eller fanging av CO2 – den såkalte norske månelandingen.
Det er en kortsiktig løsning på denne utfordringen. Vi kan kjøpe kompetansen fra andre land. Det er bare å betale det ingeniører, sykepleiere og forskere vil ha for å flytte nordover. Men det kommer en dag hvor vi som land flest må leve av mer enn våre naturressurser. Da kan vi fort bli sittende igjen her i nord, mens kompetansen reiser hjem til varmere strøk. Da vil mangelens tid også ramme oss, og den kan bli langvarig, trist og kald.
