Jan-Erik Østlie (Aktuell)

Kanskje særlig av arbeidstakerorganisasjonene, deres tillitsvalgte og mange medlemmer. Leddet over, arbeidsgiversiden, mener antagelig det samme. Men gir de uttrykk for det? Sjelden. Hva skyldes det? Ja, si det.

For eksempel eksisterer det noe som kalles budsjettfordelingsmodellen. Grunnfjellet i denne modellen er at pengene følger fangene. I hvert fall når det gjelder fengslene. Det vil si at jo flere du har inne til soning, jo mer penger får du. Eller mer presist: Jo mer får den regionen anstalten din hører hjemme i. Så fordeler regionledelsen midlene, som det altså blir færre og færre av sett i relasjon til arbeidsoppgaver, mellom de ulike fengslene etter helt andre kriterier. Budsjettfordelingsmodellen har for øvrig også andre kriterier enn antall fanger, men de gjør ikke så store utslag og er mindre relevante i denne sammenhengen.

De fleste oppegående mennesker, med hjerte og tanke for en human kriminalomsorg, ønsker ikke private fengsler. Jeg har snakket med sånne også i USA, privatiseringstankens hjemland. Heller ikke de ønsker private fengsler sjøl om amerikanerne har en del av dem. Hvorfor ønsker de ikke det? Fordi privatiseres fengslene, blir det sjølsagt et overordnet mål bokstavelig talt å stappe inn så mange fanger i fengslene som mulig. For dette gir mest profitt. Og det er profitt som er poenget med privatisering sjøl om privatiseringstilhengerne mener det er effektivisering som er hovedmålet. Bare spør ansatte i helse- og omsorgssektoren hva som er hensikten når private aktører kommer inn for å drive sykehus og eldresenter. Bedre omsorgsarbeid? Nei da – og det blir heller ikke bedre kriminalomsorg med private fengsler.

Dette er å slå opp åpne dører – tenker du kanskje. For private fengsler er gudskjelov ikke aktuelt i Norge – i hvert fall så lenge Fremskrittspartiet holdes utenfor regjeringslokalene. Nei, vel – men hva er den store forskjellen på budsjettfordelingsmodellen i statlig og offentlig regi, der pengene følger fangene, og en privatisering av fengselsdriften? I trange økonomiske tider – og det er der kriminalomsorgen nå er, og har vært temmelig lenge – så er kampen om midlene så hard at kravet om nærmest fullt belegg på anstaltene sjølsagt blir første prioritet. Og da er jo ikke forskjellen nevneverdig stor. Hva blir så konsekvensene? Jo, at arbeidsmiljøet blant de ansatte og soningsmiljøet til de innsatte blir skadelidende. Akkurat det som er problemstillingen ved Åna fengsel i disse dager. Og sikkert problemstillingen på ganske mange andre anstalter som jeg ikke har besøkt den siste måneden.

De ansatte i kriminalomsorgen ser dette (problemstillingen er dypest sett relevant for friomsorgen også). Jeg tror ledelsene på fengslene også ser det. Men hva gjør lederne med det? Holder de kjeft om det? Ja, stort sett. For lojalitetsdriften blant ledere i kriminalomsorgen er garantert større enn kjønnsdriften. Dessverre har jeg ikke ord for hva jeg innerst inne mener om dette.