Odd Arne Olafsen (LO Media)

To journalister fra Vestlandet har skrevet en såkalt uautorisert biografi om Lars Sponheim. Fordelen med mangel på autorisasjon er at det som havner mellom permene ikke nødvendigvis må forholde seg til fakta. Det blir synsing og ganske frie tolkninger av et menneske som best kan oppklares inni hans eget hode.

Ganske tidlig ble han i mitt hode «kong Lars», både for sin væremåte og framtoning. Språkvalget ga ham en pangstart inn i rikspolitikken. Jeg vet ikke om noen andre politikere som har vært så sleivkjefta i egne veddemål at han måtte bite i seg tapet og faktisk gå fra Vestlandet til Oslo. Men han gjorde det faktisk, og spanderte noen par joggesko på turen. Mens de fleste andre ville lært av bommerten og holdt en lavere profil, var det i Sponheims tilfelle et varsel om at det ville komme mye mer. Litt brautende og pompøs kunne han virke irriterende og underholdene på en og samme gang. Å forholde seg nøytral til Sponheim har stort sett vært komplett umulig.

Etter valgnederlaget sist høst der Sponheim etter å ha misset på stemningen i velgermassen forsvant ut av Stortinget, var en av karakteristikkene jeg leste i en avis at han var kjent for å være «litt for løsmunnet». På vanlig norsk kan det for eksempel bety at ordflommen har et litt for stort forsprang på tankene. Han er i så fall ikke den eneste som bærer på den lyten. Problemet i hans tilfelle er at fallhøyden som rikspolitiker blir så mye større enn om glippen skulle skje i litt mer private forhold.

Privat burde det også vært da han etter en fjelltur med en venn og statsminister enten tenkte høyt, gjorde en glipp eller bevisst åpnet munnen igjen. Det som burde vært en fortrolig samtale om mulige regjeringskonstellasjoner de to imellom, havnet plutselig helt på vidda på avisenes forsider. Jeg vet ikke om de to fortsatt går tur sammen, men jeg tviler på det.

Det er heller ikke mange politikere forunt å forhandle seg fram til flere statsråder i en sentrumsregjering enn han hadde med seg som stortingsrepresentanter inn på «tinget». Sponheim klarte det, og framsto som statsråd på en måte som om han skulle ha den største partigruppa bak seg av regjeringskollegene. På mange måter fornøyelig, men samtidig også irriterende ambisiøst.

Han virket både sår og bitter da valgnederlaget i høst var et faktum. Mange trodde vel at da returen gikk til Vestlandet for godt, så var Sponheim et avsluttet kapittel. Det er i så fall litt overmodig tenkt. Etter mye rart i Norsk Tipping ble Sponheim hentet inn som ny styreleder for å rydde opp. Om noen skulle finne skjult ugress i spilleselskapet og deretter utbasunere for alle oss andre hva han måtte mene om det i beste tv-tid, er han rett mann på rett plass. Mens han venter på å bli den fylkesmannen i Hordaland som han mener fylket fortjener.

Den som måtte tro at Sponheim har gått tilbake til de anonymes rekker, må bare tro om igjen. Derfor blir en uautorisert biografi om mannen et lite skuldertrekk. Før eller senere kommer hans egen bok der han selv forklarer hvilken rolle han mener han har spilt i rikspolitikken. Det blir mye morsommere, for da kan alle vi som lot oss underholde og irritere sammenligne vår oppfatning av mannen med hans eget bilde av seg selv som menneske og politiker. Helt autorisert.