Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Rett skal være rett: Da jeg reiste til jobben i dag, hørte jeg en kvinnelig reporter på Radio Norge si at «veidirektøren får utbetalt en og en halv million». Det gjør han dog ikke. Hun snakket om bruttolønna hans, men fratrukket vanlig skatt blir «utbetalingen» noe mindre. At han likevel har til pålegg på nistepakka, går nok de fleste ut fra.

Når lønna hans nå har blitt radio- og øvrig mediamat, skyldes det at veidirektøren og fire andre statlige direktører ikke bare tjener bedre enn statsrådene de er underlagt, men også har passert statsministeren i lønn. Det virker nok rart for de aller fleste av oss. En ting er å gjøre seg fortjent til halvannen million i årslønn, en annen ting er å kunne forklare, alternativt bortforklare det.

De fem direktørene det er tale om – veidirektøren, Nav-direktøren, forsvarssjefen, helsedirektøren og jernbanedirektøren, tjener mellom 1 489 000 og 1 283 000 kroner - brutto. Sistnevnte «banker» statsministeren med 14 600 på bruttoen. De representerer alle statlige etater som på en eller flere måter får flengende kritikk for mangelfull virksomhet i gjennomføringen av politiske og andre målsettinger.

Lønn etter innsats er et kjent begrep. Hvis prinsippet virkelig skulle holde vann, er isen i dette tilfellet – i pakt med årstiden – ganske tynn. At statlige direktørlønninger skal avspeile at de bestyrer store virksomheter med dertil omfattende ansvarsområde og utfordringer, får så være. Avlønningen burde uansett ha en viss sammenheng med de resultatene som leveres. Og de roper ikke akkurat etter påskjønnelser eller bonuser. Utfordringene for de aktuelle etatene står derimot i kø og roper på snarlige løsninger. Forbedringspotensialet er stort. Derfor vil direktørlønningene skurre i de aller flestes ører.

At antall sjefer i staten på to år har økt fra 33 til 70, forteller bare litt om den fristilte lønnsfastsettelsen for statlige sjefer. At 48 direktører i staten i fjor fikk høyere lønnstillegg enn de «vanlige ansatte» i staten, bekrefter frislippet. Da stemmer det ganske dårlig når statsråd Rigmor Aasrud mener at denne lønnsutviklingen over tid har vært på linje med samfunnet ellers. Det er mulig at hun med «samfunnet» sikter til sjefer i det private næringsliv. Da blir vondt verre, for den gjengen har vi ikke kontroll på i det hele tatt. Og tar vi med de statlige lederne i såkalt fristilte statlige virksomheter, møter vi en lønnsstatistikkdreper av dimensjoner. Fristilt betyr akkurat det det er, med en lederlønnsfastsettelse ganske på viddene.

Den stadig friere måten å fastsette statlige lederlønninger på er politisk villet. Det er sånn man vil ha det. Fagbevegelsen ser ikke med blide øyne på denne måten å praktisere lederlønnssystemet i staten. Det var ment å avspeile både ansvarsområde og resultater, men henger ikke i hop. At lønnsutviklingen for ledere i privat virksomhet har vært kritisert i lang tid, er ikke noe nytt. Når det nå skurrer i rekkene fordi lederlønningene i staten også får merkelige utslag, er det grunn til enda sterkere bekymring. Ulikhetene øker med politisk velsignelse.

Og snart er det sannelig lønnsoppgjør igjen. For alle oss andre.