Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Einar Øverenget er filosof og har etter hvert skaffet seg et navn som forfatter av en del populærfilosofiske bøker. Han er dessuten mye brukt som foredragsholder, kanskje nettopp på grunn av sin nevnte bokproduksjon. I niende etasje i Niels Treschows Hus på Blindern, hvor filosofisk institutt på Universitetet i Oslo holder til, blir man jo som kjent verken berømt eller lest av de store massene. Bare av de spesielt interesserte.

Men for ordens skyld: Jeg har ikke noe imot verken berømte filosofer eller filosofer som er flinke til å popularisere. Øverenget er altså en av disse.

I fjor ga han ut boka ”Hemmeligheter” som handler om noe vi alle har. En av grunntesene hans er at det ikke er mulig å være totalt åpen, ikke mulig å være uten hemmeligheter. Og ikke er det bra heller å hige etter et liv i et totalt åpent landskap. For hemmelighetene våre er med på å individualisere oss, med på å bestemme (eller konstituere som fagfilosofen Øverenget kanskje ville ha sagt det) hvem vi er. Og kanskje også hva vi er; nemlig mennesker.

De fleste av oss, i hvert de av oss som ikke er profesjonelle politikere eller næringslivsledere, lever nok i den villfarelsen at hemmeligheter er noe utelukkende negativt. Hemmeligheter er noe vi ikke skal ha. Dette er ikke Øverenget enig i. Han ser som nevnt mye positivt i at vi holder oss med hemmeligheter. Det er rett og slett fornuftig å skjule noe av seg sjøl, det kan være fornuftig og nødvendig ikke å fortelle alt. For åpenheten har også sin pris

Fortrolighet er for eksempel en av hemmelighetens mange fettere og kusiner. Å dele en hemmelighet med noen kan være en verdi i seg sjøl. Det definerer en gruppe mennesker, det skaper samhold og det holder noen utenfor som det kanskje er lurt å holde utenfor. Vennskap skapes ofte sånn.

I politikken, og særlig i de politiske korridorer der maktkampen foregår, er hemmeligheter et viktig redskap. Vi kjenner alle frasen ”noen har snakket sammen”. Mye av norsk etterkrigspolitikk ble som kjent skapt på denne måten. Som nevnt: Det fins tid og sted der hemmeligheter, til og med mange hemmeligheter, kanskje kan være et gode.

Øverenget er imidlertid ikke blind for at hemmeligheter også har mange negative sider og konsekvenser. Hemmeligheter kan være en gift mellom mennesker, mener han. I et kjærlighetsforhold, eller i et annet intimt forhold, er maksimal åpenhet sjølsagt å foretrekke. Her kan man rett og slett ikke ha for mange hemmeligheter seg imellom uten at det går på tilliten løs. Utroskap som partneren ikke veit om, er for eksempel en type hemmelighet som de fleste vil mene ikke kan forsvares. Å skjule en kriminell handling kan være et annet eksempel – skjønt akkurat her er det ulike kulturelle koder. Det verste man kan gjøre blant kjeltringer er jo å være tyster, altså å sladre på hverandre – med andre ord avsløre hemmeligheter.

Og hva skal vi si om døden – den største hemmelighet av alle? Hvem kjenner døden og hva den skjuler?

Deler av det ovennevnte skriver ikke Øverenget eksplisitt om, men er refleksjoner boka setter i gang hos meg. Og det er kanskje hovedhensikten med en sånn bok. Den skaper refleksjonsprosesser, den får oss til å tenke gjennom eksistensielle forhold som vi ofte tar for gitt eller tenker for lite på ei tid da mye skal gå fort fortere fortest.

For Øverengets bok er langt fra ei lærebok. Den er snarere ei bok som vi kan polemisere mot, diskutere med. Som det står på bokas omslagside: ”Hver og en av oss er dømt til å bli en vokter av sine egne hemmeligheter. Lær deg å forstå dem: Bli kjent med dem, utforsk dem, forsøk å se hva de betyr for deg.”

Lykke til!