Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Både innholdet i tilbudet, arbeidstakerne og arbeidsforholdene kommer til å bli annerledes. Det er ingen grunn til å tvile på at forskerne har rett.

Vi vet allerede at eldrebølgen kommer til å føre til en markant økning i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester. Samtidig skjerpes kampen om arbeidskraften. I 2007 var det 250 000 årsverk i helse- og omsorgssektoren, ifølge SSB. I 2030 vil det være behov for 100 000 – 200 000 fler.

Vi trenger mange hender til å dekke behovene til en eldre generasjon som er preget av høy utdannelse og god råd. De vil utvilsomt ha forventninger om en enda bedre standard på tilbudet enn hva som finnes i dag, og de vil langt på vei foretrekke å bruke rikdommen sin på helse og omsorg enn på flere biler og flatskjermer.

Forventingene øker også som følge av den medisinske og teknologiske utviklingen. Når det gjelder helsa vår, vil vi helst ha det beste.

Samtidig vil kravet til de ansattes kompetanse øke. Det trengs ikke flere ufaglærte i helsesektoren, men flere faglærte.

Så hvor skal de rekrutteres fra? Hvordan gjøre helse og omsorgssektoren så attraktiv at den vinner kampen om arbeidskraften?

Utfordringene står i kø: Kvinner som jobber deltid må få gode nok turnuser til å jobbe fulltid. Seniorene må få anledning til å utvikle seg faglig og bli verdsatt for sin erfaring. Statusen til yrket må økes, slik at det blir attraktivt både for ungdom og menn.

Spørsmålet er om det vil være nok. For uansett hva man gjør med arbeidsmiljø, organisering og lønnsbetingelser – uansett om man satser på å hanke inn flere menn, få seniorene til å stå løpet ut og flere kvinner til å jobbe fulltid – vil det neppe være nok.

Da blir det vanskelig å komme utenom arbeidsinnvandring.

Med dagens politikk er ikke spørsmålet om det kommer til å skje, men når og hvordan det kommer til å skje.

Vi har allerede erfaring fra byggebransjen. Importen av polske håndverkere har på mange måter vært en suksesshistorie for norsk økonomi, men det har utvilsomt også ført til mer uryddige arbeidsforhold og sosial dumping.

Hva vil skje når vi også må importere helse- og omsorgsarbeidere i stor skala? Hvilke arbeidsgivere vil stå for rekrutteringen, hvor skal de rekrutteres fra, og hva slags lønns- og arbeidsbetingelser kommer de til å få?

Vil helse og omsorgsektoren bli bemannet med en ny underklasse fra Russland og India, som gjerne har kompetanse i fleng, men som er ansatt i private firmaer som tilbyr dårligere lønn og arbeidsbetingelser enn hva norske kolleger får?

Ingen vet, men det er på tide å begynne å tenke. På hva slags helsevesen vi ønsker oss og på hva slags samfunn vi ønsker oss.

Hvis ikke er verden plutselig blitt annerledes uten at vi helt skjønte hva som skjedde.