Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Endringen av § 30 i barneloven skal gjøre det klart at voksne ikke har lov til å oppføre seg slik at barnet lider eller krenkes, verken fysisk eller psykisk.

Det betyr ikke at foreldre som plager og skremmer sine barn, risikerer å havne i fengsel, ettersom det ikke finnes noen hjemmel for det i straffeloven. Men det er et sterkt påbud om at voksne ikke skal tukte og refse barnet, slik voksne gjorde i god tro for noen få tiår siden.

I utgangspunktet ønsket regjeringen å forby «psykisk vold» mot barn, men i fjorårets høringsrunde var både Advokatforeningen, Riksadvokaten og Justisdepartementet skeptiske. De mente det var problematisk å innføre et nytt voldsbegrep i lovverket uten en prinsipiell debatt om hva begrepet egentlig inneholder. I den endelige lovteksten er da også begrepet «psykisk vold» utelatt.

Men hva innebærer skremmende, plagsom og annen hensynsløs atferd?

Barneminister Audun Lysbakken (SV) og hans departement nevner flere eksempler: Innelåsing, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, latterliggjøring mens andre hører på eller følelsesmessig avvisning.

Mon tro om det finnes foreldre som med hånden på hjertet kan si at de aldri har gjort noe av dette?

Selv har jeg opptil flere ganger vært på kant med loven i løpet av mine 15 år som mor. Jeg har brølt til ungene mine, smelt i døra, og ja, jeg har tatt dem hardt i armen.

Det er ingenting jeg vil forsvare, og jeg har ingen å skylde på. I enkelte situasjoner kom jeg rett og slett til kort.

Jeg tror ikke jeg er alene. Svært få foreldre klarer å være trygge, stødige, veloverveide omsorgspersoner hele veien, verken de som har lest et lass av psykologibøker eller de som satser på intuisjon og den barneoppdragelsen de selv fikk eller ikke fikk en gang.

Det skjer ting i livene våre, samlivsbrudd og andre kriser der det blir en utfordring å takle grensesetting og oppdragelse og der det ikke finnes andre voksne som kan steppe inn og hjelpe til.

At Lysbakken har forsøkt å klargjøre barneloven når det gjelder fysisk vold og andre krenkelser, er prisverdig, men har han virkelig klart å rydde all tvil til side slik han selv hevder? Bør alle voksne nå være klar over hva de har lov til og ikke lov til? Er ikke dette heller formuleringer som åpner for et vell av tolkninger?

Rikke Lassen i Advokatforeningens lovutvalg for familierett mener at ordlyden i den gamle barneloven var ganske god. Å forby skremmende og plagsom atferd er et greit signal, men det vil neppe bety noen forskjell for de barna som virkelig trenger beskyttelse mot voksnes oppførsel.

Det gjelder ikke minst de som står midt i krigen mellom mor og far under et samlivsbrudd. I slike situasjoner tror de voksne at de tenker på barnas beste mens de i virkeligheten er både hensynsløse, plagsomme og skremmende.

Ingen har i dag ansvar for å redde barna ut av situasjonen. På familievernkontorene blir foreldrene behandlet høflig og velmenende av terapeuter og rådgivere som kvier seg for å ta stilling og ansvar. Ingen er gitt autoritet til å si at nok er nok – slik kan dere ikke oppføre dere ustraffet.

Lysbakken har laget en fin reklameplakat som skal vise at vi i Norge tar barns rettigheter på alvor.

Men han har ennå ikke våget å gjøre noe for de barna som blir tvunget til å være voksne altfor tidlig, fordi ingen andre i familien er det. Da må det andre virkemidler til enn en finpussing på en lovtekst.