Våre sunne forbilder
Det er bare å ta av seg hatten for næringslivets folk. Ikke bare jobber de 20 timer i døgnet sju dager i uka, men jammen er de også topptrente, solbrune og fulle av overskudd.
Dagens Næringsliv skriver snart like mye om idrett som tabloidavisene. Hver torsdag har de en egen seksjon om trening under logoen DN Aktiv. Og ikke så sjelden dukker det opp tilsvarende saker også andre ukedager. Her kan du lese om treningsmetoder, kosthold, konkurranser i inn- og utland, utstyr og alt annet som en svettende næringslivsmann eller kvinne kan ha glede av. I går siterte avisa konsernsjef Anders Øwre-Johnsen i Adecco som alltid spør jobbsøkere om de trener i fritida. Han mener forholdet man har til idrett, sier noe om evnen til å konkurrere.
Nå er det ikke noe nytt at overklassen er fysisk aktive. Hvem andre hadde tid til å traske rundt på fjellet, ri, gå på ski eller seile? Mens bonden og fiskeren slet i naturen for å mette sulten til egne unger, hadde andre tid og penger til å nyte den samme naturen på en langt mer helsebringende måte. Helt fram til i dag tegner medlemsmassen i Turistforeningen, Skiforeningen og idrettsforbundene et tydelig sosialt bilde. Holdningene overfor Anette Sagen og andre kvinnelige skiphoppere illustrerer dette godt med sitt reaksjonære kjønnsgufs fra fortida over seg.
Det jeg ikke helt forstår er hvordan mennesker som på grunn av et enormt arbeidspress over lange dager som forståelig nok skal kompenseres med tilsvarende velfortjente lønninger og bonuser, også har tid til å trene både en og tre timer hver eneste dag? For ikke å snakke om all den tiden som går med til å lese DN og magasiner for å holde seg oppdatert på utstyrsfronten, samtidig som de bruker helgene på å konkurrere enten det nå er Birkebeineren, Marcialonga eller New York Marathon. Bare i Norge kan man velge mellom flere tusen konkurranser. Hvor henter de overskuddet fra?
Hvorfor er det ikke sjåføren som sitter bak et ratt hele dagen som knyter på seg joggeskoa når han kommer hjem etter en fysisk passiv dag? Hvorfor er det ikke hjelpepleieren som sliter med å fylle en hel stilling, som har tid til å gå Birkebeineren? At de ikke har råd til å kjøpe seg sykler til 30 000 kroner eller ta en golfferie i Portugal forstår jeg. Men hvorfor har ikke arbeidsfolk tid og krefter til en aktiv fritid?
Jeg skal fortsette å lese Dagens Næringsliv; kanskje finner jeg svaret der?
