Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Jeg sitter på Åråsen, hjemmebanen til tippeligalaget Lillestrøm Sportsklubb, og lar meg imponere av de unge nigerianske teknikerne Emanuell Nosa Igiebor og Anthony Ujah. De er 19 år gamle, de er ikke oppvokst i Storgata på Lillestrøm og gjør ting med fotballen som gamle LSK-legender som Frank Grønlund, Per Berg eller Arne Erlandsen ikke en gang drømte om. De er fotballens supertalenter, hentet fra Afrika til Nedre Romerike for å skape glede for publikum, penger i klubbkassa og kanskje en karriere for seg sjøl. Om alt går som det skal.

For et par år siden ga Tiden forlag, en gang arbeiderbevegelsens (Arbeiderpartiets) eget forlag, ut boka «Den forsvunne diamanten. Historien om fotballens mørke side.» Boka er skrevet av Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson, journalister i Dagens Næringsliv.

Dette er en skremmende bok og setter ovennevnte opplevelse på Åråsen i et ekkelt lys. For hva handler denne boka om? Jo, om menneskehandel, korrupsjon, forfalskning, millioner og milliarder, bedrag, rasisme og drapstrusler. Den handler om kapitalismen på sitt aller, aller verste – den handler om fotballens forbrytelse mot spillere, publikum og fair play.

Den handler om åtteåringer fra Elfenbenskysten, stinnrike fotballagenter og noen av fotballens mektigste menn og største stjerner. Den handler om et hus ved Camp Nou (fotballbanen til Barcelona), om et akademi langt ute på landsbygda i Thailand og om et hospits i Antwerpen. Den handler om Premier League, fransk, belgisk, spansk, italiensk og russisk liga. Og om norsk toppfotball.

Den treffende tittelen har forfatterne hentet fra det populære brettspillet «Den forsvunne diamanten» hvor poenget er å reise fra Tanger i Marokko og Kairo i Egypt, helt nord i Afrika, og sørover på dette svære kontinentet for å jakte på den edleste av alle diamanter.

I boka, som i virkeligheten, dreier det seg altså om å hente håpefulle afrikanske småunger og tenåringer, uten penger, men med drømmer og ekstreme fotballferdigheter. Fotballgenier i upolert form. De skal til europeisk fotballindustri for å kaste av seg enda mer kapital. De rives vekk fra familie og venner med kurs nordover.

Det fins nemlig en del hvite europeere, og noen afrikanere, som lever av dette og med helt skruppelløs moral. De har som jobb å støvsuge det afrikanske kontinentet for unge fotballtalenter. Flere av dem blir mangemillionærer. Ikke alle fotballtalentene blir det. Bare de vi hører om i radio og fjernsyn, eller leser om i avisene. De andre, de fleste, de som ikke lykkes, blir på ett eller annet tidspunkt dumpet og forlatt aleine igjen i en bakgård i Europa. Boka handler også om dem.

Men aller mest handler denne boka om John Obi Mikel-saken, den nigerianske guttungen som ble regnet som det største fotballtalentet verden noensinne hadde sett. En afrikansk blanding av Maradona og Pele, en perle – ja, en ekte diamant.

Denne guttungen var det fotballagentene fikk smuglet ut av Afrika og deponert i den norske fotballklubben Lyn. Den engelske fotballklubben Chelsea hadde ifølge uskrevne kontrakter kjøpt ham, men hadde foreløpig ikke lov til å bruke ham fordi Mikel ikke hadde fylt 18 år. Han var mindreårig, etter norsk lov et barn. Dermed havnet han i Lyn som fikk jobben med å passe på ham. Mot et visst vederlag, of cource. Og en slags gentlemens agreement – om et sånt ord kan brukes i denne sørgelige saken.

Lyn var på denne tida eid av foretningsmannen Atle Brynestad (ja, han med Smart Club og hjørnekontor på proletære Alnabru). Klubbdirektøren var Morgan Andersen (ja, han som en gang var leder av LO-forbundet NISO). Og direktør Andersen sto ikke akkurat rolig på sidelinja med lua i hånda og vinka med flagget. Nei, NISO-Morgan ble etter hvert dømt for dokumentfalsk. Andersen solgte like godt Mikel til Chelseas argeste konkurrent Manchester United. Og hvem ble så vinneren av alle salgene? Mor Tereza? Dalai Lama? Nelson Mandela? Norsk Tipping AS? Nei, vinneren ble til slutt Atle Brynestad.

Det endte nemlig i en rå slåsskamp mellom de to bedriftene Chelsea og Manchester United Footballclub. For dette er ikke noe kjære mor, dette er idrettens og kapitalismens råskap. Her er det engelske pund som rår. Det er ufattelig mye penger involvert i internasjonal fotball. Det er ikke rart de store går over lik for å sikre og holde på sitt hegemoni. Dette er kapitalistisk logikk blandet med darwinistisk survival of the fittest, her er det vinn eller forsvinn. Fotballklubber som Chelsea og Manchester United er merkevarer og storindustri. De bytter ikke glansbilder eller samler på frimerker.

Manchester Uniteds hjemmebane Old Trafford kalles ofte for Drømmenes Arena. På denne arenaen har mange norske håpefulle sju-åtte-niåringer, med «Solkjaer», «Riise» eller «Carew» på ryggen av fotballtrøyene sine, drømt om en gang å få være med å spille hovedrollen.

Jeg har alltid, også lenge før jeg leste «Den forsvunne diamanten», fått en dårlig smak i munnen når jeg har sett disse ungene. Og kanskje lurt på om det er pappaenes drømmer de egentlig bærer på ryggen. For disse holder det nemlig ikke med Lerkendal i Trondheim eller Åråsen på Lillestrøm. Kanskje pappaene og drømmene også er med på å opprettholde fotballens forbrytelse?