Maktskifte i Fredrikstad?
Det er ikke sikkert det blir rødgrønt flertall i Fredrikstad i 2011, men LO i byen har i hvert fall lagt et treårig løp for at det skal skje.
stig.christensen@lomedia.no
Det var i 2008 de første planene ble lagt. Senere har man bygd stein på stein for å mobilisere fagbevegelsen fram mot kommunevalget i 2011. En konferanse for noen dager siden virket inspirerende. Tendensen er at flere vil gå fra ord til handling. Som en pensjonist sa det på møtet: Nå er det bare å brette opp armene.
Faglige tillitsvalgte og opposisjonspolitikere i Østfold-byen er lei av Frp- og Høyrepolitikken. De ser en politikk i retning av privatisering og mener Fagforbundet ikke blir tatt på alvor av sin kommunale arbeidsgiver. Som det ble sagt på konferansen: slaget står også om hvem som skal være vår (de kommuneansattes) arbeidsgiver fra 2011.
Noen stikkord er vesentlige i dette arbeidet, som det fins erfaringer fra i Norge som helhet. Trondheim er den byen som på mange måter har jobbet fram en modell som har vist seg holdbar. LO i Norge fulgte mye av den samme oppskriften med suksess i 2005. Oslo er nå i gang, mer systematisk enn før. Så hva er oppskriften?
Alliansepartnere, er ett stikkord. Trondheim har klart å alliere seg med Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet, viktige forbund i Unio. I tillegg til dette legger Oslo vekt på å komme i dialog med en rekke interesseorganisasjoner. Fellesnevneren her er at mange slåss for gode formål som kan forenes innen en allianse uten at man er enig i alt. Men man er enige om såpass mye som at man ønsker et maktskifte, enten det er i Oslo eller Fredrikstad.
Uavhengig politisk kraft, er et annet stikkord. Erfaringene er at fagbevegelsen må stå på egne bein med egen politikk. Dermed må man kritisere de rødgrønne når disse partiene går mot det fagbevegelsen anser for en fornuftig politikk. I sum har man kommet fram til at LOs verdigrunnlag står nærmest partier som Ap, SV, Senterpartiet, Rødt og noen andre, litt avhengig av hvor i landet man befinner seg.
Et fellestrekk er at man må gå aktivt ut og spørre medlemmene. LO fikk inn 144 000 forslag i 2005, et enormt materiale om hva medlemmene syntes var viktig. Det samme gjør Trondheim. Foreninger, klubber og enkeltmedlemmer mobiliseres. Det blir bevegelse og engasjement. Det oppstår en laginnsats, et kollektivt løft, som også øker trivselen og meningen med det å være fagorganisert. Som sekretæren i Trondheim LO sa det på Fredrikstad-konferansen: Du får et flott liv og mange venner når du jobber aktivt i fagbevegelsen.
LO sentralt og lokalt har spilt en rolle i valg i «alle år». Noe av det nye er kanskje den systematiske jobbingen og at tung erfaring nå spres til stadig flere. Oppfølging av partiene i hele perioden hører med. Eller sagt på en annen måte: kontinuerlig innsats og høy intensitet. LO sentralt har en rolle her i å spre kunnskap, og vil bruke sin neste konferanse mellom LO-avdelinger i hele landet til å trekke fram de gode eksemplene. Dermed trenger ikke hver enkelt avdeling å starte på nytt. Larvik har startet opp og har noe på gang. Hva med Porsgrunn, Skien, Molde og Hamar? Vil det skje noe tilsvarende der? Dette må være noe for ethvert LO lokalt som ser at den borgerlige politikken ikke duger for de fagorganiserte.
