Samholdet kan sprekke
Jens Stoltenberg får det tøft hvis arbeidstakernes organisasjoner i offentlig sektor står sammen i storstreik. Men vil de gjøre det?
Dersom partene ikke kommer til enighet i løpet av onsdagen, kan det være duket for storstreik i stat og kommune for nærmere 30.000 arbeidstakere fra torsdag morgen.
Hvis de ulike hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden står sammen, kan det bli vanskelig for statsminister Jens Stoltenberg (Ap) å holde lommeboka igjen. Blir det splittelse, er det straks lettere å være gjerrig.
Forventninger
De største forventningene for arbeidstakerne gjennom dette lønnsoppgjøret har vært knyttet til likelønnsspørsmålet. Kravet er at staten må legge friske penger, opp mot tre milliarder kroner, på bordet i en likelønnspott, i tillegg til de strenge rammene fra frontfagoppgjøret. Her gikk den konkurranseutsatte industrien i front og la rammen for årets oppgjør på om lag tre prosent.
Det avgjørende i forhold til å presse regjeringen på friske penger, som også er antydet i Soria Moria 2, er at man klarer å holde sammen på arbeidstakersiden.
Samhold
Stoltenberg kan muligens tåle at sykepleierne i Unio eller andre enkeltgrupper streiker, men hvis LO-familien også slår på stortromma, kan det være nok til å presse regjeringen på banen.
Helt siden 2004 har LO Stat, YS Stat og Unio Stat formelt holdt sammen under lønnsoppgjørene. Den gangen fant de sammen i det som vel for fagbevegelsen må kunne kalles nødens stund under moderniseringsminister Morten Meyer (H).
Det var ikke for gitt at LO, YS og Unio skulle kunne holde sammen, med så mange ulike interesser blant medlemmene.
Skjær i sjøen
De lykkes med å holde Meyer fra livet den gangen, og gjennom årene med rødgrønn regjering har samarbeidet fortsatt, blant annet under pensjonsstriden i fjor vår. Det har vært en rekke skjær i sjøen, men neppe så store som likelønnsspørsmålet under årets lønnsoppgjør. Både på definisjon, forventninger og innretning er ståstedene forskjellige.
Det er etter det Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) erfarer en behersket optimisme som rår, både når det gjelder det mangeårige samholdet og troen på en lykkelig løsning som alle arbeidstakergruppene i offentlig sektor kan leve med. Noen vil være fornøyd med rammene fra frontfagene pluss noen symboltiltak, mens andre vil være svært skuffet over et resultat som ikke gir mer likelønn.
Vil samholdet bestå denne store prøven? (ANB)
