JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fenomenet Bjørneboe

Forfatteren Jens Bjørneboe feires om dagen. En av grunnene er at litteraturprofessor Tore Rem nylig slapp bind to med tittelen ”Født til frihet” – biografien om samfunnsrefseren Bjørneboe. Men fagbevegelsens mann var Bjørneboe aldri.

jan.erik@lomedia.no

Jeg var 20 år da Bjørneboe døde og møtte ham aldri. Men som mange andre unge menn på den tida, beundret jeg ham sterkt.

Særlig samfunnsrefseren Bjørneboe. Kristiansandsmannen som ikke bare var en vulkansk utgave av Nils Christie da han refset norsk skole- og fengselsvesen, men gjorde dette i en form som ungdommer liker. Bjørneboe tok ingen hensyn til stilen, god takt eller tone i sin samfunnskritikk – Bjørneboe serverte ikke budskapet sitt via koselige power pointer med ”smileys” på.

En venn av meg møtte Bjørneboe i pausen på et seminar en gang. Min venn var medlem av Norges Kommunistiske Parti – det var ikke Jens Bjørneboe.

Maken til ovehaling min venn fikk av Jens Bjørneboe hadde han ikke fått før – og har heller ikke fått siden. Bjørneboe i fri verbal utfoldelse gjorde tydelige utslag på Richters skala.

Men var han ikke de venstreradikales venn, en kriger for de fattige og små da? Jo, det var han – men Bjørneboe hadde liten sans for massebevegelser som politiske partier eller fagforeninger. Særlig grinete ble han på de som mente at sammen er vi sterke.

Bjørneboe er jo forfatteren av diktet ”Ti bud til en ung mann som vil frem i verden” der bud en, to og tre går sånn: ”Det første bud er ganske lett. De som er flest har alltid rett. Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta den sterkestes parti. Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.”

Her møter vi den bitende, ironiske anarkisten i et noe annet språk enn i fenomenale og engasjerende romaner som ”Den onde hyrde” og ”Jonas” – to skjellsettende bøker med en frådende bjørneboesk kritikk av nettopp det han oppfattet som et autoritært norsk fengsels- og skolevesen.

Sjøl hadde forfatteren vært lærer i mange år på Steinerskolen og hadde ett og annet å melde til lærere og politikere som ikke skjønte seg på hva god pedagogikk er. Og fengsler, og det livet de fleste levde der, hadde han stort sett bare forakt til overs for.

Jo da, vi kunne trengt en Bjørneboe i dagens samfunnsdebatt, blant dagens skrivende mennesker. Jeg ser ham for meg i debatt på Litteraturhuset i beste sendetid på NRK eller bli invitert til koseprat hos Fredrik Skavlan. Stakkars programledere! Hadde jeg vært arrangør ville jeg nok leid inn Hans Wilhelm Steinfeld som ordstyrer.

Litteraturprofessor Tore Rem utga bind 1 av sin Bjørneboe-biografi med tittelen ”Sin egen herre” i fjor. Min bokanmeldelse av første bok sluttet omtrent sånn: ”Uansett hvordan man tolker Bjørneboes liv, uansett om han framstilles som helt eller demon – så var livet til denne figuren antagelig så mangefasettert at en biograf nesten ikke kan skrive en dårlig bok om biografen har noenlunde språklige evner. Litteraturprofessorer har som oftest det. Jeg har allerede begynt å glede meg til bind 2.”

Nå foreligger altså bind 2. Og har stort sett fått gode kritikker. Det har, om ikke Tore Rem, så i hvert fall Jens Bjørneboe fortjent.

Annonse

Flere saker

Annonse