Odd Holtenes Andreassen

Vi har lett for å si at aldri før har mulighetene vært større enn nå. Og dette utsagnet følges vanligvis av en sammenlikning med trettiåras arbeidsliv og hva det tilbød dem som den gang stod foran arbeidslivets porter.

Men er det så sikkert at denne sammenlikningen anerkjennes av de unge. Hva vet vi om de unge av i dag? Kanskje de har en intuitiv følelse av at «noe er galt» – «magefølelse» kalles det visst?

La oss ikke glemme at vi i dag snakker mye om menneskets verdighet, dets rett til å forme sitt eget liv – ikke slik «de voksne» synes de skal. Og det kan hende de – både som «magefølelse» og som et resultat av praksis, forstår at dette arbeidslivet ikke vil gi dem verken innflytelse eller den kunnskap de ønsker. Samtidig vet de at de er avhengig av det arbeidsliv de helst ikke vil ha noe med å gjøre. Og i dag er dette arbeidslivet mer enn noen gang bestemt ut fra kapitalens behov. Et grenseløst vekstbehov uten hensyn til det enkelte menneskes behov. Det enkelte individ føler kanskje trusselen om utstøtning, om arbeidsløshet og undertrykkelse sterkere enn de som er reddet fra arbeidslivets knipetang – i hvert fall i det vi kaller velferdssamfunn.

Jeg undres om vi her kan finne noe av forklaringen på hendelser «de etablerte» ikke ser ut til å ville forstå?