Jonas Bals, Fellesforbundet avd. 603 Oslo Bygningsarbeiderforening

Inntil nylig tenkte jeg på bemanningsselskapene som stokkmaur, som i det stille ødelegger fundamentet for fagbevegelsen: Arbeidsfellesskapet, kompetansen, klubbdemokratiet, og ikke minst den grunnleggende tryggheten som gjør det mulig å ta tak i problemer som oppstår på jobben. Jeg har sett hvor vanskelig det er å få folk til å organisere seg når de til enhver tid kan straffes av bedriften, ikke i form av oppsigelser og åpenlys trakassering, men simpelthen med henvisning til ”mangel på nye oppdrag”. Jeg har også sett en endeløs rekke av saker der uretten og ulovlighetene som blir begått aldri får konsekvenser, fordi apparatet som skal ta seg av sakene – våre egne organisasjoner, domstolene, påtalemyndighetene – er tilpasset en tid da arbeidsforhold var noe varig, arbeidsstokken rotnorsk, og arbeidsmiljøloven reflekterte alminnelig praksis ute på arbeidsplassene.

Nå er jeg av en annen oppfatning. Jeg ser ikke lenger bemanningsselskapene som saktegående skadedyr. Utviklingen glipper ikke langsomt ut av hendene våre. Det går raskt. Veldig raskt. Og bemanningsselskapene fremstår nå mer og mer som en trojansk hest: En fiendtlig, om enn fordekt, kamphandling.

Kjernen av problemet er bemanningsselskapenes kontrakter om fast ansettelse uten garantilønn, som betyr at du som ansatt ikke har krav på lønn mellom arbeidsoppdrag. Den fleksibiliteten og rabatten dette gir, er det viktigste konkurransefortrinnet bemanningsselskapene har, og er en sentral årsak til deres voldsomme vekst de siste årene.

Selvsagt er ikke dette noen særnorsk utvikling. I Sverige, hvor flere selskaper det siste året har sparket samtlige ansatte for så å ta dem inn igjen som “vikarer” dagen etter, har bemanningsselskapene vært det største stridstemaet i årets tariffoppgjør. Og i begynnelsen av juni kunne Financial Times melde at et flertall av de nye jobbene som nå skapes i Europa, er i bemanningsselskapene.

Ei heller er det slik at dette er et problem som begrenser seg til østeuropeiske arbeidsinnvandrere. I kjølvannet av de mange oppsigelsene vi har sett de siste to årene har flere av mine rotnorske, faglærte kompiser funnet ut at bemanningsselskapene er de eneste som ansetter folk. Søker du på bygningsjobber på finn.no, finner du ikke annet enn usikre ansettelser.

Verst er det kanskje at den endeløse strømmen av problemer oftere og oftere fremstår som noe vi ikke er i stand til å løse. For selv om viktige prinsipielle spørsmål berøres, er det de færreste som orker den belastningen det er å stå opp mot egen arbeidsgiver. Dette desto mer ettersom man lever på arbeidsgiverens nåde, som etter eget forgodtbefinnende kan slutte å gi deg oppdrag.

Det siste forholdet peker på et annet sentralt problem hva angår bemanningsselskapene: Rettsvernet man har som arbeidstaker er i realiteten satt ut av spill, og man befinner seg i et juridisk grenseland der det ofte er vanskelig å si om det er blitt begått direkte ulovligheter. Dette bidrar igjen til at det er vanskelig å anbefale et medlem å sette i gang en prosess som ofte kan ta flere år, og hvor utfallet er uvisst.

Inntil nylig var Adecco et hederlig unntak fra denne utviklingen. De ansatte der organiserte seg, valgte tillitsvalgte og krevde tariffavtale. Med den fulgte også faste ansettelser med ventelønn mellom oppdrag. Men slik er det ikke lenger. Én etter én erstattes nå avtaler om fast ansettelse med rene prosjektansettelser.

Det er i en slik situasjon EUs vikarbyrådirektiv skal implementeres. Nå er det avgjørende at fagbevegelsen bruker de kommende månedene på å diskutere hvorvidt direktivet kan implementeres på et vis som ikke gir bemanningsselskapene enda større spillerom til å undergrave fagbevegelsens forutsetninger.

På oppdrag av Oslofjordkonferansen, som samler mer enn tjue bygningsarbeiderforeninger fra hele Norge, har Petter Vellesen og Kjell Skjærvø nylig skrevet et notat om saken. Der foreslår de at gjennomføringen av vikarbyrådirektivet må sørge for

– at innleide arbeidstaker får samme betaling som om de varansatt i innleiebedriften, også etter lokale særavtaler og akkordavtaler,

– at de, om det ikke fins tariffavtale i innleiebedriften, lønnes med minst gjennomsnittslønna og ellers betalingsbestemmelsene i tariffavtalen som gjelder i den bransjen de leies ut til,

– at det gjøres unntak for bemanningsselskap som er bundet av landsomfattende tariffavtale og der arbeidstakerne har betalt mellom arbeidsoppdrag,

– at de samme krav som gjelder for innenlandske foretak også må etterleves av utenlandske foretak, og

– at dagens lov- og avtaleverk om innleie av arbeidstakere ikke undergraves.

Notatet kan finnes i sin helhet på www.bygningsarbeider.no. Jeg anbefaler alle å sette seg inn i problemstillingene direktivet reiser, og melde seg på i diskusjonen i månedene som kommer. Bemanningsselskapene må tøyles – og kanskje er dette et øyeblikk der vi har mulighet til å gjøre nettopp det.