Regjering på tomgang
Frustrasjon: Hvordan kunne begeistringen for Europas mest radikale regjeringsplattform, Soria Moria-erklæringen, bli erstattet av en misnøyens høyrebølge fem år senere? Mitt svar er at regjeringen går på tomgang og ikke vet hvor den vil. Og da er det ikke det minste merkelig at velgerne blir forvirret.
Valgkampen i fjor ble bare en blek skygge av den optimismen som preget venstresida i 2005 – på tross av at valget ble kalt en folkeavstemning over det rødgrønne prosjektet, over Europas mest radikale plattform. Det var bare så vidt det holdt. Nå er applausen erstattet av en sur og økende misnøyeoppslutning om Høyre og FrP – partiene som forsøker å lure blåøyde velgere til å tro at de er velferdspartiene framfor noen andre.
Ganske mange av oss vet heldigvis at det er forskjell på private og offentlige løsninger. Vi har også fått med oss at Norge – i motsetning til resten av Europa - har svært lav arbeidsløshet, at vi har kommet oss nesten ubemerket gjennom en verdensomspennende finanskrise, at pensjonene er trygge, rentene lave, prisveksten ubetydelig, og at levestandarden øker for folk flest. Problemet er noe helt annet. Problemet er at de fleste tar Norges relative velstand som en ren selvfølge. Vi har penger på bok så det holder i vår tid. Faktisk har vi to-tre tusen milliarder. Fordi opposisjonen alltid kan love enda mer enn oss, må den rødgrønne regjeringen ville noe mer enn å administrere. Hvis ikke blir velgeren forvirret og skjønner ikke forskjellen på høyre og venstre.
Jens Stoltenberg sa på toppmøtet mellom LO og Ap på Sørmarka i august at «Folk stemmer ikke på oss på grunn av det vi har oppnådd, men ut fra sine forventninger om hva vi kommer til å oppnå i framtida». Det er selvsagt helt riktig påpekt. Men det er ikke nok å si det. Vi må kunne peke ut retningen på en slik måte at velgerne skjønner hvor vi vil. Vi må ha visjoner som skal virkeliggjøres. Vi må ta til orde for reformer som kan begeistre. Ikke minst må vi velge å ta konfrontasjoner med høyresida som kan tydeliggjøre forskjellene mellom vårt solidariske velferdssamfunn og høyresidas Forskjells-Norge.
I dag er forskjellene utydelige for mange velgere. For eksempel har vi rotet det til for oss selv i det viktige spørsmålet om bevaring av lokalsykehusene. Vi lar FrP få lov til å framstå som den fremste talsperson for bygging av flere sykehjem. NAV-reformen framstår for folk flest som et byråkratisk mysterium. Vi er uklare på privatisering og outsourcing i offentlig sektor. Vi unnlater å slå hardt ned på uthuling av stillingsvernet. For ikke å nevne problemet Bjarne Håkon Hanssen. Eksemplene er flere. Og uansett hva vi måtte mene om dette, bør det mane til ettertanke at Høyres «sitte stille som en mus-politikk» framstår som mer attraktiv for flere og flere rødgrønne velgere. Det er et varsko om at noe er galt med vår egen politikk. Kanskje det er så enkelt som at velgerne ikke ser noen grunn til å ta bølgen for en regjering som går på tomgang?
Den som først og fremst må bebreides, er selvsagt sjefen for det største partiet i koalisjonen. Om Jens Stoltenberg blir det sagt at han innerst inne er en forsiktig høyresosialdemokrat som tror mer på de små kompromisser enn på de store ideer. Antakelig er det en riktig beskrivelse. Men dette kunne vi fint ha levd med hvis statsministeren hadde blitt korrigert av et utålmodig parti, dyttet i ryggen av mer radikale samarbeidspartnere eller pisket framover av en krevende fagbevegelse. Men slik er det dessverre ikke.
I Arbeiderpartiet er det ikke mye å hente om dagen. De store partiene har i enda større grad enn de små blitt mer som profesjonelle valgmaskiner enn kanaler for folkelig deltakelse og ideologisk debatt. I perioder med flertallsregjeringer styres de av rådgiverveldet – denne hærskaren av velutdannede samfunnsøkonomer og medievitere som aldri har satt sine ben på en vanlig arbeidsplass – knapt nok i et partilag. De rødgrønne stortingsgruppene er mer eller mindre redusert til sandpåstrøere. Og fordi det er slik, er det ikke det minste merkelig at regjeringen klarer å erte på seg halve Norge med sitt stupide forslag om monstermaster gjennom en av Norges største naturperler.
Noen tror at fadesen bare var dårlig håndverk, og at bedre forankring i Stortinget ville ha sikret bygging av de såkalte monstermastene. Men de som tror dette, har ikke fått med seg at det har skjedd et miljøpolitisk skifte i norsk politikk. Bevisstheten om miljø og klima og verdien av uberørt natur er nå så stor i alle velgergrupper at monstermaster i Hardanger uansett ville vært et gigantisk tapsprosjekt. Kraftsosialister i alle partier bør ta til seg at deres storhetstid er over.
SV ble hardt straffet ved valget i fjor, fordi velgerne synes det er vanskelig å se at SV i regjering har utgjort en forskjell. Partiet kan ikke leve evig på full barnehagedekning. Eller på at det ikke blir oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. I folks bevissthet er disse seirene allerede innkassert. Og da forventer velgerne at partiet skal reise nye prosjekter og kunne vise til nye resultater. Å leve på gamle politiske seire blir som å drømme seg tilbake til en for lengst tilbakelagt forelskelse. Hyggelig å tenke tilbake på, men ikke lenger noe å hisse seg opp over.
I skyggen av et mye større Ap må SV være mer radikalt, frekkere og tydeligere, og ikke minst klare å oppnå resultater som partiet får æren for. Hvis ikke, vil regjeringsslitasjen vokse i SV. Men dette har selvsagt blitt enda vanskeligere etter et valg hvor Ap vokste på SVs bekostning. Derfor bør Kristin Halvorsen ikke nøye seg med å påpeke at regjeringen mangler sprut. Hun bør gå lengre. Hun bør si til Jens at hvis han bare ønsker å administrere, bør han overlate roret til Trond Giske eller Jonas Gahr Støre. For SV er dagens situasjon uholdbar.
Det er bare en kraft som kunne ha korrigert regjeringen i denne situasjonen, og det er LO. Men LO svikter. Både i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken har LO blitt en ukritisk klakør for Arbeiderpartiet, ikke en utålmodig pådriver for nye reformer. Det er en kvalitetsforskjell på LOs pågående og radikale valgkamp i 2005 og dagens forsiktige stø-kurs-politikk. Det kan se ut som om den politiske ledelsen verken kan eller vil utfordre Arbeiderpartiet og regjeringen ved å løfte fram reformer som kan begeistre velgerne. Kanskje må noen av forbundene være den kraften som får regjeringsprosjektet inn på rett spor?
Imens står de store oppgavene i kø. Fordi oljealderen snart tar slutt, trenger vi en ny etter- og videreutdanningsreform som kan gi hundretusener ny kompetanse og føre oss trygt inn i det nye kompetansesamfunnet. Vi burde bruke minst 10 milliarder ekstra per år i 20 år framover på å bygge miljøvennlige høyhastighetstog mellom de store byene på Østlandet. Vi må mer effektivt bekjempe sosial dumping og uthuling av stillingsvernet, og gi blaffen i NHOs protester. Vi trenger en sosial boligpolitikk, slik at ungdommen kan få seg et sted å bo. Fattige barnefamilier må løftes ut av fattigdommen. Vi må mer kraftfullt sette foten ned for outsourcing og privatisering. Og vi burde snarest mulig lansere gratis tannbehandling som vår neste store helsereform. Dette bare for å nevne noen eksempler på hva vi kan gjøre, hvis vi vil.
Kort sagt: Vi vil se en forskjell. Vi vil begeistres, slik at vi fortsatt kan slutte helhjertet opp om vår rødgrønne regjering.
Per Østvold,
utreder i Norsk Transportarbeiderforbund, leder i Oslo SV og styreleder i tankesmia Manifest Analyse.
Mest lest
BITTERT: Per Olav Truberg har jobba mange år i matindustrien. Takken var oppsigelse da han havna i operasjonskø med et trøble kne.
Erlend Angelo
Per Olav mistet jobben i operasjonskø: – Det er veldig sårt
BELASTENDE YRKE: Frisør og tillitsvalgt Kaja Aga Gaarder tar smertestillende for å klare arbeidsdagen. Etter en bilulykke har hun daglige smerter. Men hun tok smertestillende på jobb også før ulykken. Her fikser hun håret til Victoria Gjone.
Jan-Erik Østlie
Bruken av smertestillende øker: Kaja starter alltid arbeidsdagen med en Paracet
Roy Ervin Solstad
Han er blant dem som har kommet med fete lønnskrav
Unni tar gjerne på seg ekstra vakter. Hun elsker å gjøre en forskjell.
Eirik Dahl Viggen
Unni (65) var lei av livet som pensjonist. Da gjorde hun et uvanlig valg
OPPGJØR: Årets lønnsoppgjør står for døren og elektrikerne starter sine forhandlinger 22. april. Her er en Bravida-montør i sving med akkordarbeid på Drammen sykehus tidligere i år.
Leif Martin Kirknes
Når får du ny lønn? Disse datoene må du merke deg
Håndverkere oppgir en høyere bruk av narkotika enn gjennomsnittet. Elektrobransjen frykter det kan føre til flere farlige situasjoner og ulykker på arbeidsplassene.
Leif Martin Kirknes
Økt kokainbruk blant unge elektrikere
Martine Lie satser på at et par måneder med permittering går greit.
Erlend Angelo
Potetmangel gir permitteringer i Bama
Sissel M. Rasmussen
Har du fysisk tungt arbeid? Da bør du kanskje ikke trene etter jobben
FLEST KVINNER: I rapporten kommer det fram at det ofte er unge kvinnelige ansatte, både med norsk og utenlandsk opprinnelse, som er skadelidende.
Colourbox.com
Renholdere trues med at de mister jobben om de er syke
HENTER I BARNEHAGEN: Fengselsbetjent Jørgen Myrvold samler overtid for å ha et hjem til barna. Han er helt avhengig av et godt lønnsoppgjør for å fortsette i fengsel.
Eirik Dahl Viggen
Jørgen (29) overlever på overtidstimer
Høyres Henrik Asheim er glad for å ha fått pensjonsforliket gjennom - og håper endringen er på plass allerede neste år.
Jonas Fagereng Jacobsen
Høyre vil ha superrask behandling av nye pensjonsregler
BLITT BEDRE: Etter at de fikk tariffavtale, syns tillitsvalgt Benjamin Jacobsen at samarbeidet med ledelsen har blitt bedre.
Herman Bjørnson Hagen
Sjefen mente de ansatte sluntra unna. Da begynte ballen å rulle
KAMPKLARE: Pål Fredriksen og Lars Johansen går til sak mot arbeidsgiver.
Eirik Dahl Viggen
Sparetiltak i fengselet gjør at Pål og Lars taper 60.000 kroner i året
MÅLRETTA: Butikkansatt Ali Rahimi forteller arbeidsminister Tonje Brenna hvor hardt han har jobba for å lære seg norsk og få et normalt liv etter flukten fra Afghanistan.
Brian Cliff Olguin
Ali kom fra Afghanistan som 17-åring. Han lærte seg norsk gjennom butikkjobben
Knut Viggen
Tidligere LO-leder blir korrupsjonsjeger
Etter en tøff runde med sensorer som skjelte henne ut under fagprøven, har Anny-Elise både skaffet seg fagbrev og fast jobb i forpleininga på sokkelen. Her fra hennes nyligste tur ut på Heidrun-plattformen.
Privat
Anny-Elise ble skjelt ut av sensor. Nå har hun fått drømmejobben
Brian Cliff Olguin
Et orakel og en slags urmoder. Slik beskrives Berit (67) av kollegene
LANGE STREKK: Etter to års dragkamp, er Bergen fengsel omsider i mål med en avtale om 12-timersvakter i helgene.
Eirik Dahl Viggen
Ansatte i Bergen fengsel får 12-timersvakter i helgene
Håvard Sæbø
Høyesteretts ankeutvalg: Sak om innleie må behandles på nytt
Per Backer