Christina Halvorsen

christina.halvorsen@anb.no

Det er konklusjonen fra et samlet Hjelpe-Norge, som denne uken møttes for å diskutere utfordringen det er å nå de ulike gruppene som trenger hjelp i katastrofe- og konfliktområder.

Kvinner, menn, jenter og gutter har ofte ulike behov i katastrofesituasjoner. Verdensssamfunnet, det vil si myndigheter, regjeringer, FN og hjelpeorganisasjoner, er opptatt av denne utfordringen, men spørsmålet deltakerne på konferansen stilte seg var: Det som skjer på møter i hovedkvarterene, omsettes det til felt? Svaret var delvis ja, delvis nei.

Kvinnene ute av syne

Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen, som var hovedarrangør for seminaret, forteller om sitt møte med flomrammede Pakistan.

– Kvinnene var innendørs, ingen så dem dersom det ikke var kvinnelige ansatte i hjelpeteamene. Det viser hvor utrolig viktig det er med kjønnsprogram for å nå og hjelpe dem på måter som møter deres behov. Vi kan ikke velge å opprettholde systemer som bare kan nå deler av befolkningen, sier Rasmusson.

– Kvinnelige frivillige kan sikre at nødhjelpen kommer fram til kvinner. Med en systematisk tilnærming er det mulig å nå dem, sier Leni Stenseth, programsjef for internasjonal avdeling i Norges Røde Kors.

Ødelagt fysisk og mentalt

Nina Birkeland fra IDMC (International Displacement Monitoring Centre) forteller om situasjonen i Tsjad.

– Voldtekt og vold er forbudt ved lov, men det finnes ingen fungerende rettssystemer og ingen virkelig ansvarstaking, sier hun.

Jan Egeland, direktør ved NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt) forteller om møte med kvinner som har blitt gjengvoldtatt i Øst-Kongo

– Jeg var på et sykehus med mer enn 1.000 gjengvoldtatte kvinner. De var ødelagt fysisk og mentalt, muligens for livet. Det er utenfor fatteevne hva som har skjedd med dem, sier han.

Egeland mener det er et problem at det ofte ikke sitter kvinner i maktposisjoner lokalt.

Han påpeker at man er enige om hva problemet er.

– Vi, inkludert Norge, må ikke bare gi penger til programmene, vi må også sørge for at ting skjer. Mange steder har vi klart det, men det er også steder vi ikke har klart det. Vi må sikre at det vi sier faktisk skjer i felt, understreker Egeland.

Tunge rissekker

Ingvill Konradsen Ceide, daglig leder i Prosjekt Haiti ville vite hva Utenriksdepartementet gjør for de over halvannen million menneskene som fortsatt bor i leire i jordskjelvrammede Haiti.

– Vi må slutte å snakke så mye om alt vi gjør og alle programmene våre, og være mer opptatt av det som faktisk skjer der ute. Vi vet hva behovene er for disse menneskene. De må ut av leirene og inn i permanente boliger, sier Ceide til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Caroline Blay fra GenCap (Gender Standby Capacity) understreker at nødhjelp må være tilpasset de ulike lands kulturer. Hun gir et eksempel på rissekker som er så tunge at det er umulig for eldre kvinner å bære dem hjem.

– Hjelpen nytter, hvis alle har tilgang på den og den er utformet slik at den er mulig å bruke for alle, sier Blay.

Mer effektiv nødhjelp

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) understreker viktigheten av kunnskap om de ulike gruppenes behov i felt.

– Hvis man er blinde for de ulike behovene kan man gjøre sårbarheten større. Dersom man derimot er opptatt av og bruker kjønnsperspektivet blir nødhjelpen mer effektiv, sier Støre.

Han peker på resolusjon 1325, et internasjonalt dokument som har som formål å øke kvinners deltakelse i konfliktløsning, og å styrke kvinners menneskerettigheter i konfliktrammede områder.

– Vi har ennå ikke alle de resultatene vi ønsker, men vi forsøker å gjøre så godt vi kan, sier Støre.

Erfaringene fra konferansen skal nå sammenfattes i en rapport med konkrete anbefalinger, ifølge Flyktninghjelpen. (ANB)

Norge har, som medlemsland i FN, ansvar for oppfølging av resolusjon 1325 som ble vedtatt av FNs Sikkerhetsråd i oktober 2000