I sin selvbiografi «Innenfra», som ble lansert onsdag, skriver Foss at motforestillingene ble for store. Han trekker fram sin homofile legning og usikkerhet om hvordan han ville blitt møtt. Tapte kamper i stortingsgruppa for å bli parlamentarisk leder og for å bli leder i Oslo Høyre, økte heller ikke lysten.

– Jeg hadde en følelse av at det var en vegg der ute et sted, skriver Foss.

– Ville ha blitt leder

Virkelighetsoppfattelsen er imidlertid forskjellig. Mens valgkomiteens leder den gang, Wenche Frogn Sellæg, og tidligere leder Jan Petersen begge tidligere har understreket i intervjuer at Foss ville blitt leder dersom han hadde sagt ja, skriver Foss at han aldri fikk noen henvendelser om å stille, verken fra eget fylkesparti eller fra andre. Han viser blant annet til at avtroppende leder gikk inn for Kai Eide som etterfølger.

Sælleg sa tidligere til Aftenposten at hun mente at Foss var den åpenbart beste kandidaten, og at han hadde blitt partileder om han hadde ønsket det. Hun hevder at Foss svarte nei på en forespørsel fra henne om han ønsket å bli leder fordi han var redd for at hans homofile legning kom til å stå i veien.

Petersen, som ble leder, sier også at han spurte Foss om å ta over etter Kaci, men at Foss ikke ville.

– Hadde han svart ja, hadde han garantert blitt Høyre-leder, sa Petersen.

Petersen satt som leder fram til 2004. Ved dette ledervalget var Foss igjen en aktuell kandidat, men en overrumplende aksjon fra flere fylkeslag gjorde at Erna Solberg ble den selvskrevne lederkandidaten.

– Ingen fylkesorganisasjoner følte noe tydelig behov for andre kandidater enn Erna. I alle fall fikk ikke jeg slike henvendelser. Heller ikke valgkomiteen, under ledelse av tidligere stortingsrepresentant Siri Frost Sterri, gjorde slike overveielser at den fant det nødvendig å spørre meg, skriver Per-Kristian Foss.

I skyggen av Erna

Foss er avmålt i beskrivelsen av sitt forhold til Erna Solberg, selv om han understreker at det var godt gjennom fire år.

– Men den åpenhet og dialog jeg hadde med Jan var ikke der på samme måte nå. Erna var som leder mer lukket, og i valgkampens hektiske faser følte jeg meg ofte helt koblet ut, heter det i boka.

Ved valget til partileder i 2008 var det ingen tvil om at Erna Solberg ville bli gjenvalgt. Foss sonderte terrenget om han fortsatt var ønsket som nestleder, også hos partilederen.

– Det kom ingen klare signaler. Hadde hun ønsket meg sterkt som nestleder for en ny periode, og ikke minst gjennom en ny valgkamp, så kunne dette vært sagt. Men det ble ikke sagt, skriver Foss.

Foss konstaterer at han ikke hadde all verden innflytelse på politikken under Solberg og at han derfor ga beskjed om at han ikke var kandidat.

Han viser også til at meningsmålinger viste at han var Høyres mest populære politiker innenfor og utenfor partiets rekker i 2007 og 2008.

– Enkelte oppfattet nok dette som er trussel mot Ernas posisjon som partileder. Jeg tror ikke Erna selv oppfattet situasjonen slik. Men den folkelige opposisjonen var tydeligvis ikke nok til at det var noe sterkt ønsker om at jeg fortsatte i partiledelsen. Til gjengjeld ble jeg sterkt hyllet og rost opp i skyene under Høyres landsmøte i 2008 da jeg trakk meg, skriver Per-Kristian Foss i « Innenfor». (ANB-NTB)