jan-Erik Østlie (LO Media)

Treholtsaken og William Nygaardsaken har en ting felles: Dypest sett handler ingen av dem om verken Treholt eller Nygaard, men om slett politi- og etterforskningsarbeid. I Treholtsaken dreier det seg kanskje om et ”overivrig” etterforskningsapparat, i Nygaardsaken om etterforskere som neppe gjorde jobben sin. I førstnevnte sak ble rettslig dom felt, i den andre er gjerningsperson aldri funnet.

Nygaardsaken ble i forrige uke aktualisert gjennom lanseringen av boka ”Hvem skjøt William Nygaard?” – skrevet av journalist Odd Isungset. TV2-journalisten er ekspert på saken og lagde en dokumentar for to år siden.

Hva dreier saken seg om? At forleggeren William Nygaard, Aschehougs mangeårige sjef, ble skutt foran sitt hus en oktobermorgen i 1993? Både ja og nei. Det var dette som hendte – men det var også første gang etter den andre verdenskrigen at en nordmann blir skutt fordi han forsvarer ytringsfriheten.

For denne saken har – som alle saker – en forhistorie, og den handler altså om mye, mye mer enn en modig norsk forlegger som heldigvis slapp fra hendelsen med livet i behold.

Salman Rushdie, den indiske forfatteren som den gangen var bosatt i London, har skrevet boka ”Sataniske vers” som raskt blir fordømt av Irans leder fordi den skal være blasfemisk i henhold til islamsk lære. 14. februar 1989 blir en dødsdom – en såkalt fatwa over forfatteren, hans forleggere og oversettere verden over – annonsert. Aschehoug forlag velger å gi ut boka på norsk. Dette til tross for at Rushdies japanske oversetter blir drept og den italienske oversetteren blir hardt såret.

I Oslos gater blir det voldsomme demonstrasjoner fra fatwaens tilhengere som forsøker å stoppe den norske utgivelsen. Flere står fram og støtter fatwaen, blant annet en Arbeiderpartipolitiker i romerikskommunen Skedsmo.

Så blir altså Nygaard skutt og spørsmålet reiser seg: Hvem skjøt? Ifølge Isungset fant politiet raskt fram til norsk-pakistanske Ali som eide samme type revolver og ammunisjon som ble brukt under attentatet. Dagen etter skuddene i Dagaliveien (hvor Nygaard ble skutt), dro Ali til Teheran uten bagasje og betalte flyturen kontant i dollar.

Fire og et halvt år seinere blir Ali arrestert, men blir raskt satt fri. Ifølge Isungset forstår ingen hvorfor – heller ikke politietterforskerne som jobbet med saken. Journalisten legger ikke skjul på at han mener dette er slett politi- og etterforskningsarbeid.

Denne oktoberdagen i 1993, da William Nygaard ble skutt kom den internasjonale terroren til Norge (nei, jeg har ikke glemt drapet på den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki på Lillehammer i 1973 som den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad sto bak).

Åtte år før Nygaard ble Sveriges høyt respekterte statsminister Olof Palme skutt på Sveavägen i Stockholm. Palme døde, og mordet er ennå ikke oppklart – en svensk skandale. Også her står det trolig terrorister bak.

Alle mord og mordforsøk er like ille. Uansett hvem de rammer. Nygaard ble antagelig skutt for sine holdninger og meninger, akkurat det samme som Olof Palme ble drept for. Om det er noe politiet og etterforskningstjenesten skal oppklare, så er det sånne ugjerninger. Her dreier det seg nemlig om en trussel mot selveste ytringsfriheten, friheten til å mene noe annet enn flertallet.

William Nygaard har sjøl aldri vært i tvil om at attentatet mot ham hadde noe med utgivelsen av Rushdies ”Sataniske vers” å gjøre. Likevel har han hele tida ikke ønsket at Rushdie-saken skulle skape mer fremmedhat og fremmedfrykt. Her, som i veldig mange andre tilfeller, er det viktig å ha minst to tanker i hodet samtidig.

Vi skal ha stor respekt for de ytringer og handlinger som enhver religion målbærer sjøl om disse historisk sett har ført til vold og død verden over. Men vi kan ikke la en fatwa få styre det frie ord.

Mister vi ytringsfriheten, mister vi vår egenart som mennesker. Derfor er det så viktig å få vite hvem som skjøt William Nygaard.