Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I 2009 ble 2808 utenlandske statsborgere fra 118 ulike land satt inn i norske fengsler. Tre år tidligere gjaldt 12 prosent av alle nyinnsettelser utlendinger, i 2009 var andelen på 23 prosent. Vi fengsler altså flere og flere utlendinger.

I Statsbudsjettet for Justisdepartementet i året 2011 står det blant annet følgende: «Justisdepartementet vurderer også å tilrettelegge egne fengsler eller fengselsavdelinger for utenlandske innsatte. Dette for bedre å tilrettelegge straffegjennomføringen for denne gruppen innsatte, og samtidig ivareta hensynet til at utenlandske statsborgere ikke skal kunne unndra seg straffeforfølgning i Norge ved å forlate landet.»

Departementet begrunner dette blant annet med at denne fangegruppa trenger spesialbehandling som for eksempel tolketjenester. For oss som har vært ute ei vinternatt før er det imidlertid ikke lenger noen hemmelighet at dette først og fremst er tiltenkt den gruppa utenlandske straffedømte som ikke har oppholdstillatelse i landet og derfor skal kastes ut så fort dommen er sonet ferdig.

Vi skal ta individuelle hensyn i behandlingen av fanger – ikke minst fordi det fins ulike behov. Men det må likevel foreligge en minimumsstandard – det må ligge et fangesyn i bunn. Vi kan ikke bare låse dem inne, la dem vente i cella til dommen er ferdigsonet og sette dem på første fly til hjemlandet. Dette vil være å gjeninnføre et soningsregime som vi aldri må tilbake til i dette landet.

For du trenger ikke vite mye om norsk kriminalomsorg for å forstå at sånne utenlandsfengsler/avdelinger blir B-fengsler. Tanken bak forslaget er sjølsagt at fanger som likevel skal ut av landet etter endt soning ikke trenger fengselsbetjenter som bidrar til å hjelpe dem med å endre atferdsmønster – altså til å bli lovlydige borgere. Det spiller rett og slett ingen rolle da de jo skal ut av landet!

Og hvilke moderne fengselsbetjenter gidder å jobbe i et sånt fengsel? Utdannelsen deres er innrettet på at de skal bidra til å rehabilitere fanger til lovlydige borgere. Disse fengslene kan fort bli rene oppbevaringsbokser.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) støtter dessverre departementets forslag. Riktig nok under forutsetning av at disse fengslene eller avdelingene får det samme soningstilbudet og den samme bemanning som andre fengsler eller avdelinger har. Men dette kommer ikke til å skje!

For når fikk NFF eller andre pådrivere i kriminalomsorgen sist gjennomslag for sine krav om nok bemanning og et godt kvalitativt soningstilbud i et fengsel? Eller en avdeling? Det har de seineste årene kommet 11 rusmestringsenheter i fengslene og en ordning med elektronisk hjemmesoning. Har disse fått god nok bemanning? Eller meningsfulle soningsforhold? Svaret på begge spørsmålene er nei.

Så hvorfor skulle egne utenlandsfengsler med vinningskriminelle av typen rumenske tiggere få akseptable soningsforhold og toppmotivert bemanning?

I sin iver etter å spare penger faller justisminister Knut Storberget for den fristelsen å behandle en viss kategori fanger dårligere enn andre. Dette er sikkert ikke den bevisste hensikten – så dårlig fangesyn har Storberget ikke, men dette blir konsekvensen. Og det er nesten like ille.

Hvis vi ikke vil gi utenlandske straffedømte som skal ut av landet etter endt soning det samme soningsinnhold som andre straffedømte her i landet får, er det mer realt å kaste dem ut av landet med en gang og la dem sone i hjemlandet.

Ja, det ville kanskje være enda mer realt ikke å slippe disse menneskene inn i landet i det hele tatt. Men så var det dette med EU, EØS og de fire friheter da. Antagelig er mange av dem fattigfolk som dessverre begår sin vinningskriminalitet her i landet av ren nød. For som kjent er ikke alle verdensborgere like rike som nordmenn. Dette er også et perspektiv vi ikke har lov til å glemme, skyve under teppet eller låse inn i ei fengselscelle.

Hvorfor kan ikke justisministeren i verdens rikeste land bevilge nok penger til drift og bemanning av norske fengsler sånn at forslag av denne typen ikke blir nødvendige? Og alle fanger få et soningstilbud de fortjener. Det er som kjent frihetsberøvelsen som skal være straffen, og ikke noe annet.