JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I «Jeg går og lever», en intens roman av det svenske stjerneskuddet Mirja Unge, møter vi Tove – femten år gammel. Hun bor hos faren sin sammen med den eldre søstera Vera. Vera er arbeidsløs, Tove må fortsatte slit skolebenken. De er skilsmissebarn, moren er borte vekk. Faren temmelig alkoholisert. Og dessuten null interessert i sine to jenter. Han ytrer et sted i teksten helt umotivert at han angrer på at han i det hele tatt fikk barn. De er bare til bryderi, til en pest og en plage. Dette er altså romanens ganske dystre rammer. De bor også et stykke utenfor byen, noe som slett ikke letter på stemningen.

Tove eksisterer nærmest fra hånd til munn, hun tar en dag av gangen. Skjønt, dagene kan virke påfallende like. Gjengen hun henger med er heller ikke mors beste barn, det er noen scener her som får ens egen ungdomstid til å virke nærmest som en dag på søndagsskolen. Tove er innom skolen av og til, men det er ikke her hun lever livet. Gutta hun omgir seg med er mest opptatt av hvordan de skal få tatt jentene på puppene. Får de ikke lov, tar de seg til rette etter eget ønske. Og de går mye lengre enn til bare puppene. Dette er en rå beskrivelse av et ungdomsmiljø anno 2020. Jeg håper ikke det er representativt, men betviler ikke at det eksisterer også utenfor skjønnlitteraturen. Og uansett er det vondt å lese om.

Men det er faktisk ikke innholdet i denne romanen som vekker sterkest oppsikt, det er formen, eller språket – skjønt, dette henger også sammen. Teksten er nemlig skrevet i et språk som ikke er hverdagskost. Kommaer er det sparsomt med, her svelges ord og setningsledd – her går det ene raskt over i det andre i et heseblesende tempo og gjerne i samme setning. Sjekk for eksempel denne: «Jeg tør ikke å gå hjem igjen jeg glemte det at jeg må gå hjem en gang må jeg gå hjem jeg kommer aldri vekk fra ham jeg har ham i meg han sitter i meg jeg bærer ham hele livet kommer jeg til å bære ham stemmen hans og ordene hans bærer jeg og kommer aldri til å slippe.»

Det tar litt tid å komme inn i denne stilen, men når du som leser er på innsiden, gjør dine egne «indre tegnsettinger», så fungerer det utmerket. Og det gir et driv til en handling som altså er langt fra likegyldig. At Bjørn Alex Herrman har gjort en bragd med oversettelsen, er hevet over enhver tvil.

Jens Bjørneboe, den største rabulisten som Kristiansand noensinne har fostret – kanskje med en viss konkurranse fra Henrik Wergeland - skrev en gang diktet «Ungdommens råskap», et dikt som starter sånn:

«Våre høye idealer vil de bare flire av

Stjele, myrde, banne, hore, voldta, plyndre og bedra!

Kan de fatte og begripe hvor de har sin råskap fra.»

Diktet har vært debattert ved nesten hvert eneste ungdomsopprør siden 1970-tallet, det har blitt ikonisk. Mirjam Unges sterke tekst føyer seg godt inn i denne debatten. Og tradisjonen.