Vi er på Sørlandet for å stenge hytta for vinteren. Vi rugger i båten for å se hva som gjemmer seg under. Og der titter en skabbete og forskremt rev fram. Over skjellsand og råtnende tangtuster raver den, vi bykser hakk i hel.

– Jøjje meg for en stakkarslig skapning, utbryter jeg.

Reven når en svak helling, ser seg vettskremt over skulderen.

Faller over på ryggen med forlabbene i været. Som for å be om nåde.

Vi bråstopper, titter skrekkslagne på dyret.

– Hva gjør vi nå. Jeg tør ikke gå bort, tenk om den har pest eller rabies.

Fantasien får fritt spillerom.

Etter kort rådslagning blir vi enige om å gå opp til en av de fastboende.

– En rev har falt om på stranda, kan du hjelpe oss med å få den avlivet, spør jeg den røslige karen. Han ser fælen på oss. Roper på kona.

– Kan du ta med deg øksa og gå ned på stranda og drepe en rev for Vibeke?

Et par minutter etter strener dama foran oss med øks, arbeidshansker og søppelsekk. Klar for å løse det uvanlige oppdraget for byfrøknene.

– Den er nok fra kullet som mistet moren sin på forsommeren. En hytteeier kjørte på henne i en skarp sving, forteller hun mens hun veiver med øksa.

Nede på stranda går hun resolutt bort til den livløse skapningen. Hakker lett i den med øksa

– Dødsstivheten har allerede inntruffet, konstaterer hun nøkternt.

Venninna mi er grepet av et sjeldent øyeblikk av stumhet. Jeg titter ned i den stille vannflata. Som en narsiss speiler jeg meg.

– Du, vi steller oss før vi drar tilbake til byen.

Vibeke Liane

(Artikkelen sto på trykk i Fontene nr. 11-2010)