Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Å skille arbeids- og privatliv blir vanskeligere og vanskeligere. For de aller fleste av oss er disse to sfærene nærmest blitt integrert i hverandre. At vi på jobben snakker med arbeidskolleger om våre interesser og sysler på fritida, er det få som misliker. Dette gjør oss bare bedre kjente med hverandre. Og viser at jobben ikke er alt.

Bruk av rusmidler, så lenge det handler om det lovlige rusmiddelet alkohol, defineres av de fleste som utelukkende en privatsak. Hva du drikker, hvor mye og hvor ofte – det er bokstavelig talt din egen skål. Eller kanskje også dine pårørendes. Dine arbeidskolleger, derimot – de har ikke noe med dette. Men er det – og i så fall – bør det være sånn?

For er du avhengig av rusmidler, også av alkohol, får det ofte konsekvenser langt utover privatlivet – det får som regel konsekvenser for arbeidslivet også. For din arbeidsgiver, for dine arbeidskolleger og for din egen arbeidsinnsats.

Rusmisbruk på arbeidsplassen aksepterer ingen arbeidsgiver jeg kjenner, men rusmiddelbruk – i form av litt alkoholinntak ved såkalte hyggelige anledninger – er ikke helt uvanlig. Ikke bare i arbeidsgivers lokaler, altså «på jobben», men også i utvalgte tilfeller til og med i arbeidstida. Typiske tilfeller kan være når ulike ting på jobben skal feires eller markeres og «ingen» har tid til å vente på at kjernetida er over.

Noen syns det er greit med litt alkohol på jobben. For de som klarer å kontrollere sitt bruk, får det få eller ingen konsekvenser. For de som har et avhengighetsproblem, får det kanskje den konsekvensen at det i tillegg blir noen øl og drinker på en nærliggende bar eller tre etter arbeidstid også. Hva ektefelle, barn eller andre familiemedlemmer der hjemme synes om dette, er det neppe gjort så mange forskningsbaserte undersøkelser på. Men jeg bommer neppe så mye om jeg tipper at de pårørende liker dette svært dårlig.

Jeg veit en del om hvordan det var å vente på en far som ikke kom rett hjem fra jobben på lønningsdag. Da han endelig kom, lenge etter at sola hadde gått ned over Vinmonopolet, var det lite penger igjen i lommeboka og ofte var det litt jord på buksebeina også. Hyggelig var det ikke. Det hele hadde som regel startet sammen med arbeidskolleger langt tidligere på dagen, lenge før kjernetida var over.

Jeg er ingen festbrems, men som mange andre AKAN-kontakter jeg kjenner, er jeg ingen tilhenger av rusmiddelbruk på jobben av flere grunner. For ordens skyld: jeg er, akkurat som mange andre AKAN-kontakter jeg kjenner, heller ikke avholdende når det gjelder bruk av alkohol.

Vi veit alle at bruk, og i hvert fall misbruk av alkohol, gjør arbeidsinnsatsen dårligere. Bakfylla, som svenskene sier – altså det vi kaller fyllesyke her til lands – er heller ingen god oppladning til en krevende arbeidsdag. De fleste, også de uten doktorgrad, skjønner dette.

Men likevel gjør nok mange «gode miner til slett spill», det vil si at de unnlater å nevne det for noen når de ser kolleger har så stor rusmiddelbruk, på jobb eller utenfor jobben, at dette får de ovennevnte konsekvensene. For rusmiddelbruk, også den som er eller ligner avhengighet, betraktes jo som en privatsak. Men hvorfor ikke bry seg? For hva er egentlig en privatsak i et moderne samfunn?

I dag og halve morgendagen arrangeres AKAN-dagene 2010. Disse årlige dagene er høstens viktigste begivenhet for alle som er opptatte av arbeidsliv og rus – som regel primært noen ledere, noen tillitsvalgte og mange verneombud.

Tema for årets AKAN-dager er «Å drikke med jobben – frihet eller tvang?» Ideen er å sette i gang noen tanker om alkohol er et nødvendig – ja, et ønskelig – inkluderingsmiddel for å skape et godt arbeidsmiljø på jobben.

Jeg er ingen moralist, men sjøl om spørsmålet om hvorfor Jeppe drikker er et komplisert spørsmål med mange sammensatte samfunnsmessige faktorer, er det ikke sånn at fylla har skylda når du gjør noe du kanskje ikke burde ha gjort. Det er du som har skylda – og ingen andre!