Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Nesten 80 000 funksjonshemmede står motvillig utenfor arbeidslivet, ifølge Statistisk sentralbyrå. Et tiår med IA-avtale har ikke rokket ved funksjonshemmedes utenforskap. Det har heller ikke lovendringer, offentlige utredninger, forskningsprosjekter eller uttallige seminarer for å opplyse og bevisstgjøre.

Det siste fra arbeids- og inkluderingsminister Hanne Bjurstrøm er to paneler for økt sysselsetting; et idé- og erfaringspanel og et brukerpanel. Om disse vil ha noen betydning, kommer an på om Bjurstrøm og co er villig til å omsette erfaringene til praktisk politikk.

Mye er sagt om hva som stenger funksjonshemmede ute. Minst like interessant for Bjurstrøm er å se på dem som faktisk er i arbeid: Hva er det som muliggjør deltakelse til tross for fysiske og mentale barrierer? I en Econ-undersøkelse blant funksjonshemmede med brukerstyrt personlig assistanse svarer to tredjedeler av de som er i arbeid at de ikke ville ha vært det uten assistentordning. Resten svarer at de ville ha jobbet mindre. Motsatt viser andre undersøkelser at manglende assistanse er en av de viktigste hindringene for å delta i arbeidslivet.

Brukerstyrt personlig assistanse er et alternativ til tradisjonelle hjemmetjenester. Som navnet sier, er det den som mottar tjenesten, som selv styrer sin assistanse. Ordningen omfatter assistanse utenfor hjemmet og er kjempet fram av handikapbevegelsen som et viktig frigjøringsverktøy. At funksjonshemmede er fornøyde med ordningen, har vært dokumentert i gjentatte studier.

Econ-rapporten påpeker at den også er god samfunnsøkonomi. Econ anslår den samfunns¬økonomiske verdien av den ekstra yrkesdeltakelsen fra funksjonshemmede og deres familiemedlemmer til mer enn 300.000 kroner per år per funksjonshemmet.

Brukerstyrt personlig assistanse kom inn i Sosialtjenesteloven i 2000, ikke som en individuell rettighet men som en tjeneste alle kommuner må ha på sin meny. Kommunene står fritt til å avslå søknader og tilby tradisjonelle hjemmetjenester i stedet. Da dagens regjeringspartier var i opposisjon, talte de varmt for å rettighetsfeste personlig assistanse. I posisjon har de vært mer opptatt av kommunalt selvstyre.

Da saken nylig var oppe i Stortingets spørretime, var det to Høyrerepresentanter som presset statsminister Jens Stoltenberg på rettighetsfesting. «Jeg mener at det er kommunene som må gjøre en vurdering av hva slags tilbud som er best, og hvordan de best innretter sine ressurser slik at flest mulig i kommunen får et best mulig tilbud», svarte Stoltenberg.

Uten rettighetsfesting vil funksjonshemmedes mulighet for å jobbe fortsatt variere med postnummer. Det er muligens bra for lokaldemokratiet. Men det er dramatisk ekskluderende for mennesker som ikke får den assistansen de trenger for å være i arbeid. Og det er veldig dårlig samfunnsøkonomi.