Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Somliga går med trasiga skor. Tills dom har slutat gå. Djävulen

som i helvetet bor. Får sig ett gott skratt då».

Det kunne vært fire linjer om ham sjøl. For mange, ikke minst politiske raddiser, har i en årrekke smilt overbærende av Cornelis Vreeswijk, opphavsmannen til disse fire setningene, og kalt ham både en mannsgris og en reaksjonær og politisk retningsløs egoist og anarkist – eller noe deromkring. Dette stemmer ikke, her er det behov for sjølkritikk.

Kvinnesynet hans kunne sikkert vært både bedre, mer radikalt og justert flere knepp til venstre, men det politiske gangsynet var det ingenting i veien med. Det hadde retning. Cornelis tok alltid parti for de utslåtte, de som var annerledes, de som ble offer for byråkrater og maktmennesker. Men som ofte ikke sjøl klarte å ta til motmæle på en fornuftig måte. Da stilte Cornelis opp. Ikke like rasjonell han heller bestandig, men med en kraft som Eyjafjallajökul. Han hadde evnen til å bry seg om sine medborgere, han hadde evnen til å si fra når nok var nok. Og forstå at om han tok seg en tur på den franske rivieraen, Cote d’Azur, så var det samme kapitalisme her som der.

En av dem han forsvarte i vise etter vise var hans gode kamerat polaren Pär, som like godt kunne vært hans alterego. Pär kunne ha litt trøbbel med å organisere livet i blant, han kunne ta et glass eller tre for mye, han kunne skylde skattefuten noen kroner – han var med andre ord ikke helt ulik Cornelis sjøl. Og opphavsmannen støttet ham sjølsagt i tykt og tynt! De drakk til og med et glass eller to sammen, gjerne på Den Gyllene Freden i Gamla Stan. Ofte tok de siste ambulansen hjem.

Og dum eller udannet var han heller ikke. Han tok Sosialhøyskolen før han ble en kjent og delvis beryktet visesanger, og det påstås at han leste ei bok om dagen fra han var 15 år til han døde.

I 2007 kom den svenske journalisten Klas Gustafsons bok «Cornelis Vreeswijk – et bluesliv ut» i norsk oversettelse (min anmeldelse finner du her)

Boka rommer det meste om hans liv. Alle damehistoriene, hans tre ekteskap, alkohol- og narkotikamisbruket, fengselsoppholdene, sjalusien, hans mange intense volds- og raseriutbrudd, pengeproblemene og hans forakt for autoriteter og snobb. Kunstnerkolleger har beskrevet han som en snill, øm og omsorgsfull mann i edru tilstand – en raushetens apostel, men et rasshøl i fylla.

Av alle hans om lag 500 viser har jeg flere favoritter. Men det er vanskelig å komme unna visa «Til Jack». Jack var Cornelis’ eneste sønn, født i 1964 og samme år som trubaduren ga ut sitt første album. Visa var som tittelen antyder en gave til sønnen enda Jack ønsket seg en bilbane.

Første verset av «Til Jack» går sånn: «Nu faller natten/nu faller bomberna/Nu brinner barnen/i hekatomberna/Vad ropar barnen? Vad glor de på?/B-52! B-52!»

Og siste verset: «Nu kommer dagen/den kalla, mordiska/Nu brinner barnen/de underjordiska/Men andre leker, förmodar jag/i USA, i USA.»

Jeg har lest noen bøker om USAs grusomheter i Sørøst-Asia, men fortsatt er dette den sterkeste politiske teksten jeg har lest om Vietnamkrigen. Hva skal vi med mursteinstykke fagbøker når Cornelis kunne uttrykke essensen på bare noen få verselinjer?

Noen feminist var Cornelis altså ikke. Hør bare på «Mor har köpt en massageapparat» og andre viser som kanskje er såkalt «på kanten». Men hør samtidig på visa «Veronica» (gjerne på hollandsk). Eller «Balladen om Herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind». Dermed blir også dette bildet og myten om Cornelis noe mer nyansert.

Mange har CD-hylla full av musikk med Cornelis, men det er ikke alle som opplevde ham i levende live og fri dressur. Ofte skrek publikum ut navnet på viser de ønsket å høre under hans konserter. Da svarte han som regel: «Den visan har jag inte hört.» Eller «Den visan kan jag inte». Og publikum lo like godt hver gang. Bare trubadurens prat mellom de ulike innslagene var verdt inngangspengene. På CD-en «Cornelis på Mosebacke», en kjent scene i bydelen Søder i Stockholm, kan du høre et herlig opptak fra 6. og 7. mars 1979.

Jeg så Cornelis live to ganger. Første gangen på 1970-tallet i Lillestrøm, den andre gangen tidlig på 1980-tallet på studentsenteret i Bergen. Jeg har sett større musikere enn Cornelis, men neppe sett noen artist så levende som ham. I Bergen var han en fysisk sett tynnere utgave enn lillestrømvarianten, det gikk til og med rykter at han var blitt sosialdemokrat. Få år seinere døde han, bare 50 år gammel.

Bjørn Afzelius ble ikke lenge før sin død bedt om å liste opp Sveriges tre største visesangere eller trubadurer. Evert Taube, Mikael Wiehe og Cornelis Vreeswijk var hans forslag. Et fornuftig forslag jeg ikke ville revet i tusen bitar.