Uførhet – mer enn bare helse
Debatten om uførhet raser igjen. Skal vi komme nærmere en forståelse av hvilken utfordring det er, bør vi også prøve å finne ut mer om hva som skaper uførhet og hvem som rammes. Uførhet er ikke et rent helseproblem, og det er heller ingen særnorsk utfordring.
En fortsatt høy og stabil yrkesaktivitet er blant velferdsstaters mest sentrale utfordringer. Data fra den europeiske levekårsundersøkelsen EU-SILC (Statistics on Income and Living Conditions) gir oss mulighet til å se på uførhet internasjonalt, spesielt er det interessant å sammenligne de nordiske landene. I vår analyse definerer vi de som selv sier at de er uføre eller ute av stand til å arbeide som uføre. Det forutsettes dermed ikke mottak av uførestønad. Det gjør det lettere å sammenligne mellom land som har til dels svært forskjellige velferdsordninger enn om vi brukte stønadsmottak som kriterium. Siden tallene våre er fra 2006, er resultatene upåvirket av finanskrisen.
I så å si alle europeiske land utgjør utgifter til alders- og etterlattepensjoner og helse fra 60 til 80 prosent av de totale sosiale utgiftene. Selv om utgifter til sammenligning blir beskjedne, skiller de nordiske landene seg ut. I 2006 brukte Finland 12,7 prosent av sine sosiale utgifter på uførhet, Norge brukte 18,8 prosent. Det er minst og mest i Norden, men ingen andre europeiske land brukte så mye som 10 prosent. Dette er selvfølgelig en refleksjon av ulikhet i velferdsordninger, men det viser også at de nordiske landene har en spesiell utfordring.
Med vår måte å definere på, henger ikke nødvendigvis andel uføre og nivå på utgifter sammen. Det er nemlig øst i Europa vi finner de høyeste andelene uføre i aldersgruppen 20-64 år. Finland og Norge er i det øverste sjiktet med i overkant av 5 prosent. Danmark og Sverige er omtrent midt i fordelingen, mens Island har den laveste andelen i Norden. Generelt finner vi de laveste andelene uføre sør i Europa.
Hvis vi ser på uførhet som en utfordring for velferdsstaten, er det også viktig å se hvilke grupper som er utsatt. I Norden kan vi slå fast at kvinner er mer utsatt enn menn, med ett unntak. Den største kjønnsforskjellen finner vi i Norge, og norske kvinner er oftere uføre enn sine nordiske medsøstre. I Sverige er derimot kjønnsforskjellen liten. Unntaket vi nevnte er Finland. Mange finske menn er uføre, hvilket bidrar til å forklare hvorfor totalnivået er så høyt i Finland.
Uførhet har naturligvis klar sammenheng med alder siden helsen svekkes etter hvert som man blir eldre. Selv om unge uføre får stor oppmerksomhet er det først og fremst de over 50 år som blir uføre. Det er omtrent like store andeler unge uføre i de nordiske landene, men fra og med 50 år øker andelene uføre mer i Norge og Finland enn i de andre landene. Det er altså i disse aldersgruppene forskjeller mellom land oppstår. Islendingene, før finanskrisen vel og merke, skiller seg ut ved at de er arbeidsføre lenger enn andre i Norden.
Selv om helse ikke betyr alt, er det naturligvis en viktig faktor for deltakelse i yrkeslivet. Totalt sett ser det ut til at svekket helse har minst å si for yrkesaktiviteten i Sverige, mens den betyr mest på Island og i Danmark. Dette kan tolkes som en indikator på hvor inkluderende arbeidslivet i de ulike landene er. Blant personer med dårlig helse i Danmark, Island og Norge definerer over tre av ti seg som uføre eller ute av stand til å arbeide. I Finland og Sverige gjelder det omtrent en av fire, altså noen færre.
Nedsatt funksjonsevne målt som varige begrensninger i daglige aktiviteter på grunn av sykdom eller skade, viser også at andelen uføre stiger med gradvis nedsatt funksjonsevne. Men også her er det forskjeller mellom land. Blant de med sterkt nedsatt funksjonsevne er det flest uføre i Norge, færrest i Finland. Selv om det ser ut til at terskelen for å rapportere nedsatt funksjonsevne varierer noe mellom land, kan ikke det forklare forskjellene mellom Norge på den ene siden, og Sverige og Island på den andre. For den norske debatten er det derfor viktig å finne ut mer om hvorfor nordmenn med nedsatt funksjonsevne oftere er uføre enn svensker og islendinger.
Personer med lav utdanning blir oftere uføre enn personer med høy utdanning. Her skal vi dessuten merke oss at den negative effekten av svekket helse, forsterkes av lav utdanning. Vi har regnet ut differansen i andel uføre når vi sammenligner personer med god og svekket helse i to utdanningsgrupper (høy og lav utdanning). I Norge er andelen uføre med lav utdanning og svekket helse hele 29 prosentpoeng høyere enn blant personer med lav utdanning og god helse. Tilsvarende differanse for de med høy utdanning og henholdsvis god og svekket helse er 12 prosentpoeng. Enkelt sagt så har de med lav utdanning to og en halv gang større fare for å bli uføre når helsen svekkes sammenlignet med de med høy utdanning. Også i Sverige og Finland finner vi utslag på dette nivået. På Island øker ikke uførheten så mye blant de med lav utdanning når helsen svekkes, mens i Danmark så rammer svekket helse nokså hardt også for de med høy utdanning.
Tiltak for å for å redusere an- del uføre må dermed ta hensyn til at det rammer ulikt. Dette henger selvfølgelig nøye sammen med hvilke yrker personene med lav utdanning har. Det er ikke urimelig å tenke seg at fysisk krevende yrker og yrker hvor det er vanskelig å tilpasse oppgavene er noe av forklaringen på hvorfor de oftere blir uføre når helsen svekkes. Mer avanserte analysemetoder, der man kontrollerer for flere kjennetegn samtidig, bekrefter naturligvis at helse er den aller viktigste faktoren for å forklare uførhet i alle nordiske land. Men det forklarer ikke alt. Lav utdanning er også forbundet med større fare for uførhet, selv når vi «kontrollerer bort» effekten av alder, kjønn og helse.
Yrke er antagelig også viktig når vi skal forklare at kvinner oftere er uføre enn menn. Kvinner er neppe oftere uføre fordi de er kvinner. Det har sannsynligvis sammenheng med et kjønnsdelt arbeidsmarked, arbeidsdeling i hjemmet og andre forhold som skiller menn og kvinner. Det er faktorer vi ikke kan kontrollere for, og som det også ellers kan være vanskelig å få grep om.
Veien fram til å bli ufør eller ute av stand til å arbeide er sammensatt og skyldes flere forhold enn bare helse. Når velferdsstaten skal møte utfordringer om at flest mulig i yrkesaktiv alder skal delta i arbeidslivet, kreves derfor tiltak som tar denne kompleksiteten i betraktning. De nordiske landene bruker relativt sett store summer på uførhet, men er også preget av høy yrkesdeltakelse, spesielt blant kvinner De nordiske landene er preget av høy sysselsetting både blant kvinner og menn. Da blir utfordringen knyttet til uførhet mer synlig. For land utenfor Norden er utfordringen knyttet til økt sysselsetting kanskje større enn det å redusere uførhet.
Kronikken bygger på en artikkel i Samfunnsspeilet. Resultater er hentet fra en rapport utgitt av Nordisk Socialstatistisk Komité.
