Kristian Tangen, LO-sekretær

Hver fjerde kvinne i Norge har vært utsatt for en eller annen form for vold eller trusler om vold fra sine, ektemenn, samboere eller kjærester. Det viser en undersøkelse fra NTNU (2005). Samme undersøkelse viser at en av ti kvinner har opplevd voldtekt. Politiet i Oslo rapporterer at syv av ti voldtekter blir begått i private hjem.

På grunn av menns vold er over 1 000 kvinner i Norge på flukt. De lever på hemmelige adresser. Privat vold har konsekvenser for alle involverte, kvinner, barn, menn, arbeidslivet og samfunnet som sådan.

En kvinnesak. Vi vet ikke om menn bryr seg mindre enn det kvinner gjør. Men vi vet at det er kvinner som i hovedsak har satt problemet på dagsordenen og som i det vesentligste har stått bak, og lagt ned et stort arbeid i å etablere hjelpetilbud for kvinner som er utsatt for vold. De har også møtt betydelig motstand i dette arbeidet.

For ikke så lenge siden ble det regnet som normalt at mannen skulle gå til fysisk avstraffelse av barn som en naturlig del av barneoppdragelsen. Med økt kunnskap og fokus på de negative virkningene, har det etter hvert blitt alminnelig enighet om at man ikke slår barn.

Vold betyr makt. Noen opplever at kravet til gutter og menn er at vi skal ha kontroll med situasjonen. Vi skal beskytte – og ta vare på familie og hjem. Vi skal ordne opp hvis noen truer våre nærmeste.

Det er gjengs oppfatning blant menn at man ikke slår kvinner og de som er «mindre enn oss». De fleste av oss slår ikke i det hele tatt.

Tause menn. Overgrep og vold mot barn og kvinner er altså et brudd på vår kultur. Likevel er menn generelt tause i debatten. Hvorfor?

Føler vi ikke samme ansvar for den volden som skjer i hjemmet, som for den volden som vi ser og opplever i det offentlige rom? Hvorfor hører vi ikke like mye fra alminnelige menn om denne volden, som vi gjør når ungdomsgjenger opptrer truende på bussen en sein lørdagskveld?

Kan det være at vi lettere lar oss engasjere i den volden som ikke angår oss personlig? At når volden får kjønn, og når det kjønnet er vårt, så føler vi avmakt fordi det krever mer av oss, enn den volden som handler om de andre?

Kanskje det har noe å gjøre med at vi ikke «vet», bare tror om det som skjer hos naboen, i andre deler av familien, hos arbeidskameratene? At vi ikke vil blande oss opp i, andre forhold som vi anser å være en privatsak?

Arbeidslivet viktig. Det er sannsynlig at forhold i arbeidslivet har betydning for voldsnivået i samfunnet. Erfaringer med gode arbeidsforhold, demokrati og konfliktløsning på jobben kan bidra til å redusere sjansen for vold i privatlivet. Det man lærer i arbeidslivet tar man med seg på andre arenaer i livet, og særlig tar menn med seg erfaringer fra arbeidsplassen inn i familielivet.

Positive erfaringer og signaler fra et arbeidsfellesskap kan være med å påvirke voldelige menn til å endre adferd. En likestillingspolitikk for menn som også betyr hjelp til bedre konfliktløsning, og en generell innsats mot vold i arbeidslivet, vil derfor kunne redusere både voldens omfang, og sjansen for gjentakelse vesentlig.

Derfor ønsker LO, som en stor arbeidslivsaktør å bidra til økt fokus på menns vold mot kvinner. Holdningene må endres slik at menn klart og tydelig tar avstand fra all vold mot kvinner.

Vi må komme dit hen at det faller naturlig for menn i alle aldre og i alle samfunnslag å si klart og tydelig i fra til sine mannlige venner og kollegaer at vold mot kvinner er fullstendig uakseptabelt uansett. Og hvis vi observerer vold skal vi ikke nøle med å ta affære i form av å varsle om det til rette myndighet slik at voldsutøvelsen får følger for den det gjelder. Først da kan vi menn se alle kvinner i øynene og si at «jeg er på din side. Vold er uakseptabelt». Så lenge vi tier, ja da samtykker vi også.