Noen av dyrene klarte å rømme og jeg satte opp feller for å fange dem. Store deler av 80-tallet gikk med til fellefangst for min del. Hvorfor skulle jeg fange den? Hva skulle jeg bruke minken til? Var jeg sulten?

Jeg vet jeg var en skogens mann på den tiden. En miljøverner som likte veiding og fiske, og som likte tanken om at dyrene var like frie som meg. Jeg skulle leve av det Moder jord hadde å tilby. Abbor og mink, det var min måte å overleve på.

Fella ble satt opp noen hundre meter fra minkfarmen og ble sjekket grundig flere ganger i løpet av uka. Åten var gammel abbor som jeg hadde i fryseren. Abboren stammet fra sommerens fiske. Den var en viktig del av min egenkapital.

Jeg labbet i vei, vår og vinter. Aldri noen mink. Aldri et spor etter noe dyr som hadde rørt fella. Det var tomt. Bare råtten abbor var å finne. Jeg begynte etter hvert å gi opp hele minkprosjektet.

Min minkkarriere endte sine dager med et klimaks en januar ettermiddag på 80-tallet. Optimismen var i ferd med å gi seg, og fella ble ikke sjekket jevnlig. Da jeg kom fram var det masse spor. Jeg kjente glede av å se spor rundt fella. Hund og menneske. Fella var borte, den var konfiskert. Store støvler og liten hund. Etter mine kunnskaper om spor var dette en bonde. Jeg var tatt. Fellefangst: game over.

I ettertid skjønner jeg at jeg forsøkte å gjøre minkindustrien i Sande en tjeneste. Minken som rømte fra farmen ville ikke klart seg i naturen, trodde jeg. Hadde jeg kjent til de siste avsløringene om uverdige forhold på pelsdyrfarmene burde jeg sluppet all minken ut i skogen. Da kunne de løpe ned mot fella. Flere hundre mink strømmende ned mot min felle. For et syn det hadde vært!

Om bonden ikke hadde tatt grep kunne jeg stilt meg opp på torget i Sande og solgt David Crockett-luer, med minkhaler. Og muligens beholdt en sjøl…

Stifinner Hjortefot

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 19/2010)