Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

I Norden bygde vi opp velferdsstater gjennom hele forrige århundre. Vi har fått gode ordninger når folk blir alderspensjonister og vi har trygge ordninger for dem som blir syke eller ikke klarer å jobbe fram til 62 år. Uføretrygden er ikke til å bli feit av, men til å leve av for de aller fleste. På den måten har vi fått et velferdssamfunn vi kan være stolte av.

Nå går det andre veien, i Sverige. Der har statsminister Reinfeldt og hans parti satt fokus på alle de utgiftene «vi», dvs de som jobber må betale for alle de hundreder av tusener som er i arbeidsfør alder, men ikke kan jobbe. De som trekker penger ut av statskassa fordi de er uføre eller sykemeldte. Som Ali Esbati i Manifest analyse sier til LO-Aktuelt: den svenske statsministeren har gjennomført et perspektivskifte som får utbetalingene fra velferdsordningene til å bli problemet.

Men Reinfeldt er dobbel. På den ene siden sier han at velferdsstaten er en fin sak som vi må forsvare, på den andre siden undergraver han den ved å gjøre nåløyet trangere. Titusenvis av syke er kastet ut av sykelønnssystemt. Grelle enkeltskjebner er trukket fram i svensk presse på hvor langt dette er gått. Folk med klare behov for velferdstjenester er blitt fattigere. Noen har begått sjølmord som følge av denne skvisen.

Det ser ut som norsk høyreside nå lærer aktivt av svenskene, med å ville ta æren for velferdsstaten, men samtidige gjøre nåløyet trangere. Vi får høre at velferdsordningene ligger i ryggmargen på nordmenn. Den vil vi alle ha. Full konsensus, intet tema i valgkampen. Så enkelt er det ikke. Som det går fram av notatet til Esbati om utenforskapet, har Høyres leder i Oslo sagt at sykelønnsordningen er ute av kontroll, og at den er som en gjøkunge som sparker alle de andre gode formål ut av redet. Men i notatet går det fram at sykepengene som andel av fastlands-Norges BNP var omtrent på samme nivå som i 1991 og markant lavere enn i 2000 – 2004.

Civita hevder i sitt notat «Uføreeksplosjonen» at den kraftige økningen i antall uføre på mange måter er overraskende. Og Robert Eriksson, Frp, har sagt at «færre får bli med og flere plasseres i utenforskapet». Esbati viser i sitt notat til Sandman-utvalget som i år 2000 forventet ca 370 000 trygdede i Norge i 2010. Tallet ble ca 17 000 færre. I stedet for å svartmale situasjonen og stadig gjøre nåløyet trangere for de som virkelig har behov for velferdsstatens ytelser, er det all grunn til å forsvare velferdsordningene.

En av dem som har gjort det i det siste, er AUF-leder Eskil Pedersen. Han påpeker overfor Dagsavisen at uføretrygd er en rettighet vi har bygd opp i Norge, og advarer mot en debatt som bare dreier seg om at det er galt eller problematisk at folk er på uføretrygd. «Alle er enige om at det er bra at folk deltar i arbeidslivet. Men de som ikke har muligheten til det, skal kunne gå på uføretrygd og det skal være en ordning som det skal kunne gå an å leve av», sier han. Sant nok.

Sysselsetting i et land er en viktig målestokk på «helsetilstanden». Til Erikssons påstand om at stadig færre får bli med, kan det være fristende å vise til statistikk, gjengitt i Esbatis notat, som viser at Norge har en av de høyeste gradene av sysselsetting i verden, nemlig 82,1 prosent i alderen 25 – 64 år i 2009. OECD-snittet var 70,7. Dette viser at det jobbes og jobbes i fedrelandet, for øvrig med nesten like mange kvinnelige som mannlige arbeidstakere. Men det er høyeffektivt i næringslivet, og mange ødelegger helsa alt for tidlig. Da er det fint at de kan ha trygdeordninger til å leve med.