Jens Hoel, skribent og tidligere forbundsleder i HRAF

Fredrik har ikke kommet gratis til rikdommen, business er ikke for amatører. Fredrik er smart og slett ikke blauthjerta, det nytter ikke om du skal bygge opp en formue på kort tid. Fritid er et ukjent begrep, familien tar kona seg av.

Alle vet at Fredrik har et sykelig forhold til formuen, den er hans – og bare hans. Ingen skal blande seg inn i hva han eier og har, spesielt ikke staten. Så når han bruker advokat og økonommillioner for å finne skattesmutthull, er det ikke fordi det er en sport å betale minst mulig skatt, men fordi det er et prinsipp. Han har lovet full borgerkrig den dagen han må betale sin første femøre til «fellesskapet», som sosialistene kaller det.

Han vil ha seg frabedt å bli kalt grådig, og viser til at han gladelig bruker like mye som en av funksjonærene hans betaler i skatt på ett år, på ett party for å få venner. Dessuten ga han en større sum til barneavdelinga på lokalsykehuset, bare mot å bli omtalt på en plakett ved inngangen. Han har ambisjoner om å bli landsdelens rikeste, er ikke langt unna og lanserer snart planer om å gi byen dens største og mest spektakulære park – Fredrikparken. Er det å være grådig, ikke å bry seg om «fellesskapet»?

Fredrik forventer å bli behandlet med respekt.

PS. Jeg lover ikke at alt om Fredrik er helt sant, men jeg har det fra han selv.

Grete har ikke fått det hun kaller en respektabel industrilønn fordi hun er så ettertrakta. Hun har passert seksti, og er fullstendig klar over at det meste de har fått til har skjedd gjennom å stå sammen. Og med å være organisert. Ikke det at timelønna er så overvettes, men det blir jo noen kvelder, helger, røde dager og overtidstimer på arbeid. Så årslønna kan hun leve av.

Hun betaler sin fagforeningskontingent og sin skatt med den største selvfølge. Hun gjør sitt for at prisen på begge deler skal ned, og vet at den eneste muligheten for at det skjer, er at unnasluntrerne også betaler. Det fins uorganiserte, det fins nullskatteytere.

Fritida bruker Grete i «sosialkomiteene», enten de er på jobben eller i bydelen: sportskonkurranser for barn, dansekvelder for eldre, blomster til syke, brev til kommunen for naboer i nød, nye benker og søppelkasser i parken. Hadde ikke kommunen hatt skattepenger å slåss om, hadde ikke livet vært til å leve. Gretes barn og barnebarn har vært med i komiteene fra fødselen av, de kjenner ikke noe annet liv enn å forbedre livet sammen. Grete gir alltid til basarer, innsamlingsaksjoner og tiggere.

Er det en kveld til overs, hygger hun seg med en dram. Den er heimelaga.

Grete har aldri hatt tid til å forvente respekt, hun har ikke tenkt tanken.

PS. Jeg lover ikke at alt om Grete er helt sant, men jeg har det fra arbeidskameratene, naboene, vennene og familien hennes.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 20/2010)